14. apr 2015 Psykobloggen

Forandring!

Pål Grøndahl: Mine tanker har altså surret rundt ønsket om forutsigbarhet. Jeg tror ikke jeg er alene om å irritere meg over at alt skal forandres hele tiden.

Groendahl foto size large

Av Pål Grøndahl

Når jeg tasser rundt i tilværelsen får jeg av og til en del rare tanker. Kanskje er jeg litt sårbar for å utvikle slike tanker siden jeg ofte jobber for meg selv og for øvrig bedriver aktiviteter med mye såkalt alenetid. Tankene gir meg nye tanker. Kanskje er tenkningen min sprø og avvikende og ikke så rent lite nerdete og paranoid? Heldigvis snakker jeg av og til med andre. Når jeg finner ut andre faktisk har tenkt nokså likt meg kan jeg lettet utbryte «oi, har du det også sånn?!». Slik sosial støtte gjør at jeg ikke kjenner meg så rar likevel. Men helt sikker blir jeg nok aldri.

Noe jeg har tenkt på i det siste er radiohørespill. Og forutsigbarhet. Jeg er veldig glad i hørespill og jeg føler meg trygg med forutsigbarhet. Jeg er intet reformivrig menneske i hverdagen. Stressforskningen støtter meg i dette. Vi blir stresset av uforutsigbarhet. Dersom naboen plutselig setter i gang å bore i veggen blir de fleste irriterte. Men dersom naboen på forhånd har sagt i fra: «Kl. 15.00 lørdag skal jeg bore et hull i veggen til et bilde, og det vil ta 20 minutter.» Da er det få som blir stresset og sure fordi situasjonen er forutsigbar. Det samme gjelder systemer som krever stadige passordskifte. Det er et irritasjonsmoment og oppleves som en tidstyv hvis de ikke vet om skiftet på forhånd.

Så tilbake til Radioteateret. I riktig gamle dager, sånn omtrent 10-15 år tilbake, kan jeg huske at sendetidene til Radioteateret var faste og forutsigbare. Jeg elsket lørdag formiddag. Da var det i rask rekkefølge Popquiz, Ukeslutt, Studio Sokrates – og så kl. 14.00 hørespill (med reprise dagen etter, søndag kl. 23.00). Fast. Deilig. Forutsigbart.

Så fikk noen kloke hoder i NRK ledelsen det for seg at de skulle flytte hørespillet. Og slik ble det. Begge hørespillsendingene ble lagt til søndager. Glimrende (ironi her), særlig hvis man var bortreist eller hadde andre ting å gjøre den dagen. Omtrent samtidig kom alle reprisene. De senere årene har 80 prosent av hørespillene vært repriser. Men det er en avsporing.

Endret sendetid medførte at jeg i lengre tid gikk glipp av flere episoder. Motsvaret til NRK, hvis jeg hadde klaget, var sikkert at jeg bare kunne ha hørt på deres nettspiller. Men jeg klaget aldri. Forsøkte bare å henge med så godt jeg kunne. Men det ble liksom aldri det samme. Så endret NRK på sendetidene igjen, etter at jeg nesten hadde klar å venne meg til at «krimmen» ble sendt på søndager.

Vips så ble hørespillet igjen lagt til lørdager nå kl. 17. 00 med reprise på søndag kveld. Jeg burde sikkert ha fulgt bedre med, men også den endringen kom brått på og krevet ny justering av vaner. Og den oppmerksomme leser vil sikkert nå ha skjønt at jeg ikke liker slike endringer. Igjen forsøkte jeg å henge med og å få med meg hørespillene. Men jeg må innrømme at jeg har mistet taket også fordi både P1 med det tradisjonelle kriminalhørespillet og P2 med mer seriøse hørespill ofte blir blandet og sendt om hverandre.

I den store sammenhengen er dette for et klassisk «I-lands problem» å regne. Sammenlignet med krig, sult, død og lidelse føles mine tanker om flytting av hørespillet snåle og sære. Samtidig er det lov å tenke og føle. Mine tanker har altså surret rundt ønsket om forutsigbarhet. Jeg velger å tro at jeg ikke er alene om disse tankene. Jeg tror ikke jeg er alene om å irritere meg over at alt skal forandres hele tiden.

Mennesket er riktignok en særdeles omstillingsdyktig art. Men likevel. De som iverer for forandring og reform vinner (nesten) hele tiden. Kjente navn skal skiftes som fra «Veivesenet» til «Mesta». Ubegripelig navn. I helsevesenet har politikerne ivret sterkt for sammenslåinger. Deretter har byråkratene eller «navnemafiaen» fulgt opp og laget nye fiffige navn på enheter slik at pasientene knapt vet hvor de skal lenger. Vi får stadige tekniske nyvinninger og man er nærmest er «ute» over natta hvis man ikke har fått med seg det nyeste.

Da får jeg disse tankene og tenker jeg at jeg gjerne vil ha mer forutsigbarhet og mindre forandring hele tiden. Gi meg det klassiske hørespillet tilbake på faste tider. Please?

Pål Grøndahl er rettspsykolog og forsker. Psykologspesialist ved Kompetansesenter for rettspsykiatri (SIFER) ved Oslo Universitetssykehus.