25. feb 2021 Psykobloggen

«Hvis jeg lever så lenge … »

Kanskje blir jeg fri fra min OCD (Obsessive-compulsive disorder, tvangslidelse).

Cropped 906edf62 71dc 4a0e 9b97 fde98872e77c scaled 2 1
Tina Helen Brok. (Foto: Ove Tøpfer v/Fredrikstad Medieverksted. )

OCD handler basically om at man til stadighet blir overveldet av diverse katastrofetanker som utløser angst og andre ubehagelige følelser. Disse tvangstankene kan være så intense, påtrengende og truende at man føler seg tvunget til å utføre en rekke meningsløse ritualer i et minst like meningsløst forsøk på å kontrollere utfallet av katastrofetankene. Typ «hvis jeg ikke retter på denne tingen så blir jeg syk», eller hvis jeg ikke tråkker på dette her så dør noen jeg er glad i» … For de av dere (forhåpentligvis de fleste av dere) så vil nok dette høres helt absurd ut; og det er ikke uten grunn at mennesker med denne diagnosen ofte føler seg gale og sinnssyke; fordi at i en liten del av vår hjerne er katastrofetankene virkelige. Men heldigvis er vi ikke gale. Vi har bare satt oss fast i en ond sirkel. Vi står i en blindgate og dunker hodet i veggen fordi vi ikke vet hvordan vi skal snu.

Tvang, overtro og handicap

Alle mennesker har tvangstanker, for til en viss grense så er det faktisk helt normalt. Å «banke i bordet» når noen sier noe stygt, eller å si «tvi, tvi, tvi» når en sort katt går over veien … – Det er faktisk tvangstanker. Det er overtro. Og overtro er tvangstanker. Men for de fleste av dere så oppleves det kanskje ikke så hemmende for livskvaliteten å banke tre ganger i ei bordplate en gang i halvåret. Det er ikke før tvangen, denne overtroen, begynner å integrere seg i store deler av livene deres at det blir et alvorlig problem. En sykdom. Et handicap. For meg har det vært et handicap i mange år.

OCD kan på sett og vis sammenlignes med en rusavhengighet. Først får man katastrofetanker (abstinenser), og deretter utfører man tvangstankene og tvangshandlingene for å forsikre seg om at den tenkte katastrofen ikke vil oppstå (man ruser seg). Til sist «nyter» man den behagelige følelsen av å ha forhindret en stor katastrofe (rusfølelsen). Men som de fleste av oss vet så varer ikke den gode rusen spesielt lenge, og før man vet ordet av det, er man tilbake til nye katastrofetanker og nye abstinenser. Slik går man altså rundt i ring til man enten mister seg selv, eller får hjelp.

Jeg valgte hjelp.

For noen måneder siden fikk jeg legen min til å henvise meg til DPS i Moss. Der har de et eget team bestående av spesialister på OCD; og de hjelper visstnok pasienter fra hele landet så her er det ingen hindring selv om du bor på Svalbard. Jeg skal befinne meg hos dette teamet tirsdager, onsdager og torsdager ut januar. Det varer litt over en time per gang, så vi snakker ikke lange arbeidsdager her. Vi øver på teknikker som jeg skal applisere inn i mitt liv og min hverdag; så det blir liksom hjemme den viktigste delen av jobben skal gjøres. De to første dagene bestod bare av informasjon. Men på dag nummer tre – i går – begynte den praktiske jobbingen.

Legen min hadde visst litt kjennskap til psykologer som jobber med OCD-pasienter, og jeg husker han sa de var skikkelig morsomme fordi de alltid utsatte seg for det samme som pasientene sine fordi de ville vise medfølelse og fordi at de skulle kunne sette seg bedre inn i situasjonen til den syke. Og det viste seg å være helt sant!

Katastrofer, død og fordervelse

Jeg fikk nemlig i oppgave å tenke katastrofetanker om psykologene – to supertrivelige damer – samtidig som jeg trosset tvangen min. Dette for å ha en litt «smooth» tilnærming til behandlingen; at jeg kunne «legge dritten» på noen andre enn meg selv, eller de som står meg nær. Så i dag har altså to stakkars psykologer fra DPS i Moss nærmest gått opp i flammer. De har dødd grusomme døder flere ganger; de har fått femti hjerneslag og hundreogtredve infarkt. Og alt dette før kl. 09.30 på formiddagen. Stakkars damer!

Konseptet heter «magisk tankegang» (det dere kanskje kjenner best som «troll i ord») og poenget med det hele er i bunn og grunn å bevise at jeg ikke er noe særlig magisk i det hele tatt. Psykologene levde i hvert fall fortsatt da jeg gikk. Ikke så de noe særlig slappe ut heller. Jeg sa at «vi sees på tirsdag, hvis jeg lever så lenge … »

«Bring it on», la angsten komme!

Et viktig poeng i denne type behandling er at man ikke skal trosse tvangen for deretter å løpe vekk «med halen mellom beina». Man skal ha en fryktløs holdning til alle katastrofer som kan finne på å komme når man ikke gjør som tvangen sier; og det er lettere sagt enn gjort med en som har angst. Men her skulle jeg altså gå imot tvangen med en skikkelig «Yippee-ki-yay, mother» (kjent frase fra filmserien «Die Hard», red.amn) – holdning. Jeg ble instruert til å la angsten komme og å trosse tvangstanker som f.eks.; «ja, nå brenner heeeele huset ned og alle vennene mine døøøøørrr!».

Såeeeh … joah … Jeg er da redd!

Men det må bare funke. For jeg er så sliten av dette! Det har tatt så mange år av livet mitt. Jeg har hatt sånne litt rare «ritualer» siden jeg var barn. Ting som kanskje ikke var så store greia den gangen, men som i voksen alder utviklet seg til det det er i dag. Det litt rare er at jeg kan ha perioder der tvangen er nærmest ikke eksisterende, og så havner jeg inn i en ny periode der den tar over hele hverdagen min.

Jeg merker at tvangen øker når «angstingen» øker, og når «angstingen» øker –øker tvangen. Og så er vi i gang … Det er en seig rutine å befri seg fra. OCD er en skikkelig tids- og energityv. Det er en diagnose som er knyttet opp mot mye skam og skyld. Det er en sykdom som tærer på deg, den spiser deg levende. Den påvirker identiteten din og overskygger selvet ditt med tvil og håpløshet. Likevel så er du avhengig av den. Avhengig av denne tyngende skyggen hvis eneste oppgave er å hindre deg i å leve.

Jeg kunne valgt å stoppe der oppe, og avsluttet dette innlegget med et brak av en depressiv «cliffhanger». Men det blir liksom rake motsetningen til det jeg ønsker å oppnå. Jeg har jo skaffet hjelp. Det er ikke sikkert det funker, men jeg prøver. Og det i seg selv er et tegn på at jeg fortsatt ikke har gitt opp.

Sånn! Der kan vi avslutte ;)

Image

Tina Helen Brok

Tina skriver om egne erfaringer om å leve med OCD (tvangslidelse), ADHD og panikkangst. Tina er medlem av Mental Helse og har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Tina Helen Brok

Relaterte saker