15. apr 2015 Psykobloggen

Psykisk lidelse + arbeidsufør = skam?

La meg gjøre det helt klart at dersom jeg kunne velge å ta en jobb på Rema, så ville jeg gjort det. Realiteten er at jeg ikke har et valg.

Solberg foto size large

En del av denne teksten er dedikert til fordomsfulle mennesker, uforstandige mennesker, medier og politikere som legger sten til byrden syke mennesker bærer ved de ordene de velger å slippe ut i verden, og holdningene de møter enkelte medmennesker med. Til politikere, som ser tall i et budsjett, fremfor medmennesker med hjerte og sjel, og hver sin unike historie.

Det er mennesker som prøver å leve, så godt de kan, ut fra sine forutsetninger og muligheter. Jeg tror, at innerst inne, ønsker vi alle å bidra til fellesskapet. Men alle klarer ikke det. Likevel er de en del av fellesskapet som utgjør den norske stat. Den er skrevet for de som har mottatt slag livet har gitt dem, som gjør at de ikke er i stand til å møte samfunnets krav om 100 % innsats i arbeidslivet.

Denne teksten er skrevet for den lille jenta jeg en gang var. For alle barn som har lidd, og lider i stillhet. For alle barn som ikke lærer hva støtte, trygghet, nærhet, omsorg og virkelig kjærlighet er, som isteden lever hele barndommen sin i konstant redsel og utrygghet. For alle disse barna som blir voksne og prøver å takle livet som best de kan, uten nødvendige ressurser og verktøy med seg i ryggsekken som setter de i stand til å leve de livet de kunne ha levd med en annen start på reisen.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing. 
– Edmund Burke

Jeg deler av min historie, ikke fordi den er unik, men fordi den har likhetstrekk med mange, mange andre sin historie. Avisoverskrift i Norge: « Det blir feil når det er mer lønnsomt å motta trygd, enn å ta en jobb på Rema.» Arbeidsminister Robert Eriksson (VG 22.10.14). Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, når jeg skal si hva jeg mener er feil med den overskriften. Eller hva som er feil med holdningen i det offentlige samfunnet generelt til trygdede, og i særdeleshet til uføretrygdede.

Selv er jeg ikke uføretrygdet – ennå. Men antagelig på vei. Jeg går på arbeidsavklaringspenger på tredje året. Og la meg gjøre det helt klart; dersom jeg faktisk kunne velge å ta en jobb på Rema, fremfor å befinne meg i den situasjonen jeg er i – så ville jeg gjort det. Realiteten er at jeg ikke har et valg. Det har vært en vond og hard prosess å akseptere det. Akseptere at livet mitt har blitt redusert til å såvidt klare å holde meg selv i live på en verdig måte. Å klare å holde hjemmet mitt rent og ryddig. Klare å være sosial med mine barn når de er på besøk. Klare å  leve uten energi til venner eller sosiale aktiviteter. Klare å få det månedlige budsjettet til å gå opp på den sterkt reduserte inntekten jeg har nå, i forhold til når jeg var i arbeid.

Det har vært ubeskrivelig vanskelig og smertefullt å akseptere at jeg befinner meg i en gruppe i samfunnet som blir sett på som en byrde, en gruppe som er sterkt utsatt for mistenkeliggjøring om latskap og svindel av statens penger, en gruppe som trues med pisk og straff om de ikke tar seg sammen og kommer seg ut i samfunnsnyttig arbeid. Snakk om å sparke noen som allerede ligger nede i søla.

Der befinner jeg meg. Jeg har egentlig sluttet å lese aviser. For i tillegg til å befinne meg i ovenfornevnte gruppe, befinner jeg meg også i en annen uglesett gruppe: jeg har psykiske lidelser. Så jeg blir sykere når jeg leser sånt som det ovenstående sitatet. For budskapet jeg oppfatter er at om jeg bare vil, og bare tar meg sammen, så kan jeg ta meg en jobb på Rema.

Realiteten er at det kan jeg ikke. Jeg kan ville det ja, det er riktig. Men jeg kan ikke bare ta meg sammen og bli frisk. Jeg kan ikke trykke «delete» på en oppvekst med grov omsorgssvikt, seksuelle overgrep og to voldtekter før jeg fylte 15 år og rusmisbruk fra jeg var 13 år til jeg var 34 år, fordi jeg prøvde å fortrenge alt jeg hadde opplevd- aldri snakket med noen om alt jeg bar på. Jeg kan ikke trykke «delete» på det faktum at jeg levde et trippelliv i mange år, at jeg jobbet i 100% stilling og vel så det i et fysisk hardt yrke, samtidig som jeg forsøkte å oppdra tre barn, samtidig som jeg var oppe om natten og ruset meg. Enda var jeg aldri borte fra jobb.

Jeg kan ikke trykke «delete» på det faktum at alt dette resulterte i et sammenbrudd, og at jeg etterhvert forsøkte å ta mitt eget liv. Jeg kan ikke trykke «delete» på det faktum at jeg da valgte å gi fra meg den daglige omsorgen for barna mine, fordi jeg var for syk til å gi dem det de trengte, hvilket resulterte at jeg i realiteten omtrent ikke har tilbragt tid med min egne barn mens de fortsatt var barn.

Etter selvmordsforsøket prøvde jeg virkelig å være normal.  Jeg begynte å jobbe igjen. Men det jeg egentlig gjorde, var akkurat det samme jeg hadde gjort hele livet. Jeg fortrengte hele fortiden min igjen. Den var slett ikke slettet, for det fungerer ikke på mennesker med hjerte og sjel, det fungerer bare på maskiner. Det tok tre år før jeg fikk et nytt sammenbrudd. Denne gangen sviktet både kropp og psyke.

En ny runde terapi har fått meg til å forsone meg med og integrere min fortid, og jeg har nå vært rusfri i tre år, men kroppen min fungerer fortsatt ikke noe bedre. Jeg har blitt undersøkt på alle bauger og kanter, uten at legene klarer å finne noe spesifikt galt med meg. Likevel er jeg ikke frisk. Psykosomatisk lidelse har blitt nevnt. Det vil si at det er psyken som gjør at kroppen er syk. Jeg er med på den i forhold til at alt det vonde jeg har opplevd har satt seg i kroppen på et vis, men gikk i fella og trodde det betydde at jeg kunne tenke meg frisk også. Det har jeg prøvd, virkelig, virkelig prøvd. For det livet jeg er tvunget til å leve nå, er ikke et liv jeg ville valgt å leve om jeg hadde et valg. Men jeg har ikke klart å tenke meg frisk enda.

Så her sitter jeg da. Med en kropp som ikke fungerer noe særlig og følelser som ligger utenpå huden etter alt det vonde jeg har opplevd i livet. Men hodet mitt virker. Dessverre vil jeg si. For jeg blir fly forbanna over holdningene jeg oppfatter rundt meg i samfunnet til sånne som meg.

Jeg har aldri valgt å bli født inn i den familien jeg fikk, aldri valgt å bli utsatt for alt jeg opplevde som skadet meg i psyke og følelsesliv så jeg ikke klarte å ta gode valg for meg selv når jeg gikk inn i voksenlivet. Jeg kan ikke velge bort de traumene jeg bærer på. Men jeg kan velge å ta så gode valg som mulig, innenfor mine muligheter og begrensinger, nå i dag, nå som jeg har fått profesjonell hjelp til å i hvert fall få skikk på tankevirksomheten min. Dessverre er valgmulighetene mine svært begrenset av en mengde forhold jeg ikke har vært, eller er herre over, som skissert over.

Jeg skriver dette for å mane andre i samme situasjon til å stå opp for seg selv og sin verdighet som borger i staten Norge. Stå sammen med meg i å nekte å akseptere mistenkeliggjøring, trusler om straff og forfølgelse dersom vi ikke «tar oss sammen», i å benekte at vi har et reelt valg om å jobbe eller ikke.

Og sist men ikke minst, det aller, aller viktigste; stå sammen med meg når jeg nekter å skamme meg for den jeg er, for den situasjonen jeg er i, for at jeg ikke makter å jobbe, for at jeg mottar trygd, for at jeg har fått klistret på meg en merkelapp hvor det står «psykisk lidelse». Skammen er ikke min. Skammen tilhører alle som så og visste hva som skjedde når jeg var liten, men som ikke gjorde noe. Skammen tilhører et samfunn som tillater slikt å skje. Skammen tilhører de som ikke klarer å se meg som et helt og likeverdig menneske.

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.

1654 20190204165203443437

Marionica Solberg

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.

Flere innlegg fra Marionica Solberg

Relaterte saker