21. mar 2022 Mental Helse

Det handler om å bry seg

Etter mange innleggelser i psykisk helsevern hadde Marie Burchard mistet all tillit til hjelpeapparatet.

Artikkel, marie, 1 s 14 16
HÅP: - Livet mitt er ikke perfekt, men jeg har fått håp. Det hadde jeg ikke før jeg kom til Gausel, sier Marie Burchard. (Foto: Guro Waksvik)

En henvisning til poliklinikken på Gausel ble et vendepunkt. – Jeg ble møtt som et menneske, ikke en diagnose. Jeg fikk også være med på å designe min egen behandling.

Vi møter Marie Burchard og terapeut Kristin Øyre på Gausel i Stavanger. Marie er strålende fornøyd. Endelig har hun tatt lappen, og hun har kjøpt seg en rød, liten bil.
- Tenk, jeg har lappen. Det er en stor seier, sier hun.
Hun ble henvist til Gausel i 2018. Forventningene var mikroskopiske. På mobilen lagret hun sosionom Øyres nummer som «Hu der psykologen».
- Jeg hadde null tillit til systemet og var skeptisk. Jeg tenkte du var enda en av dem som bare ville sende meg videre, konstaterer Marie
- Jeg jobbet for at du skulle få tillit til meg. Uten tillit er løpet kjørt. Tillit betyr alt. Du kan bruke hvilken som helst behandlingsmetode, men uten tillit når du ikke inn, kommenterer Kristin.
- Vi har hatt våre runder, men jeg skjønte fort at du bryr deg. Da løser det meste seg, sier Marie.
Hun presiserer at dette ikke er en solskinnshistorie.
- Alt går ikke på skinner, verken i livet mitt eller her på Gausel. Den avgjørende forskjellen er at de bryr seg om meg. De ser meg. Jeg har fått tid til å stole på folk igjen, og jeg har fått håp, forteller hun.

Barndom og oppvekst

Marie har hatt en vanskelig barndom med mye vold i hjemmet. Ni år gammel ble hun overflyttet til det hun omtaler som et godt fosterhjem.
- Jeg har fremdeles en god relasjon til fosterfamilien min, selv om det var noen vanskelige år i ungdommen.
Da hun kom i tenårene ble hun henvist til BUP. Noen år senere begynte hun å høre stemmer.
- Jeg ble det de kaller en svingdørspasient. Etter 25 innleggelser sluttet jeg å telle. Jeg opplevde mye vondt med isolasjon og holding. Hele livet hadde jeg stengt sinnet mitt inne. Da jeg nærmet meg 20, ble jeg sint på hele verden.
Hun har traumer fra en vond oppvekst. Opplevelser fra psykiatrien har også ført til alvorlige traumer.
- Det var ikke bare tvangen som var ille, men å bli møtt med kulde. Jeg følte meg som en diagnose. De var ikke opptatt av å se hvem som var bak. Jeg opplevde ikke at de brydde seg, de så meg ikke. Jeg ble enten møtt med tvang eller med kulde. Ingen av delene er bra for meg. Jeg mistet tilliten til systemet og alt håp, forteller hun.
For fire år siden tok broren sitt eget liv. Det kom som et sjokk.
- Jeg hadde alltid trodd det var jeg som ikke ville klare meg.
Hun presiserer at erfaringene fra psykiatrien ikke bare er negative. Innimellom har hun opplevd å bli sett.

Skreddersyr behandling

Etter noen polikliniske timer ble Marie søkt inn til sengeposten. Der ble hun i 1 år og 2 måneder.
- Jeg ble spesielt knyttet til en pleier. Med henne fikk jeg testet ut tanker og følelser jeg trodde var teite. Jeg stolte på henne, og jeg begynte å bygge meg opp. Jeg fikk stemmen min tilbake. Det var aldri feil å si hva jeg mente. Jeg lærte å stå opp for meg selv. Det var trist for oss begge da hun sluttet.
Tilbudet på Gausel er variert og helhetlig, og pasientene får være med å designe sin egen behandling.
- Jeg er opptatt av musikk, og fikk musikkterapi en gang i uken. Spille piano og synge gjør meg godt. Det er deilig. Mye i psykiatrien handler om å snakke, snakke og snakke, sier Marie.
Gruppetilbud takket hun nei til. Flere ganger i uken var det fysiske aktiviteter, blant annet turer, yoga, svømming og klatring.
- Vi er fleksible og romslige, og vi prøver å skreddersy behandlingsopplegg, forteller Kristin.
- Grunnpilaren er at dere bryr dere, og at vi får lov til å bruke tid til å bygge opp trygghet, sier Marie.
- Vi fikk bruke tid. Tidligere hadde du erfart at det var raskt ut. Uten en stabil ramme er det vanskelig. Du trengte trygghet og forutsigbarhet, påpeker Kristin.
- Vi har vært gjennom noen stormer. Selv om vi er uenige, vet jeg at du bryr deg. Du gir ikke opp. Jeg er eksperten på mitt liv, du er eksperten på faget, fastslår Marie.
- Symptomer er bare toppen av et isfjell. Etter som du åpnet opp og ga oss innsyn i din historie, ble det en rød tråd i behandlingen.
- Jeg husker vi brukte post-it lapper til å beskrive livshistorien min. På en måte ble jeg bedre kjent med meg selv, medgir Marie.

Artikkel, marie og behandlere, s 14 16
GIR AV SEG SELV: Marie Burchard mener mange i psykiatrien er redde for å bli glad i pasientene. – De gir ikke av seg selv, og våger ikke å være sårbare. Slik er det ikke på Gausel, sier hun. Her sammen med sosionom Kristin Øyre (t.h) og psykiatrisk sykepleier Åshild Musum. (Foto: Guro Waksvik)

Musikk – fristed for tanker og symptomer

- Marie ville finne tilbake til gleden med musikk. Hun hadde fått negative kommentarer om stemmen sin, og trodde ikke hun kunne synge. Jeg møtte en jente som devaluerte seg selv hele tiden. I dag synger hun selvskrevne sanger, forteller musikkterapeut Isabelle Smith.
Musikkterapi er at av mange tilbud på Gausel. Noen takker ja. Mange av dem som begynner går lenge. De fleste har interesse for musikk, men det er ikke et krav.
- For Marie er timene med musikkterapi et pusterom. Hun er glad i musikk og har ressurser det kan bygges videre på. Av og til står hun fast. Jeg lytter og kommer med forslag, men det er Marie som finner løsningen. Hun har hatt en fin utvikling. Sangene hun skrev den første tiden var enkle. Nå er det lag på lag og mer dybde. Hun våger mer og tekstene er personlige og dype. Hun har fått et musikalsk uttrykk, sier terapeuten.
Hun tror musikk brukt i behandling er til god hjelp for de fleste. For noen er det et fristed for symptomer og tanker. Det handler ikke om medisiner og behandling i tradisjonell forstand.
- I musikkterapi er vi ikke ekspert-pasient. Vi er likestilt. Det trives jeg med. Jeg prøver å linke musikkterapien til positive endringer. Som med Marie. Hun erkjenner at hun ikke er så verdiløs som hun trodde hun var, forteller Smith.

Et skritt på veien mot selvstendighet

- Behandlingsposten vår er spesiell, den er ikke som en vanlig sengepost, men noe midt mellom sykehus og hybel. Pasientene skal lære å bli selvstendige, og de får trent seg på matlaging og husarbeid, opplyser psykiatrisk sykepleier Åshild Musum, som en periode var primærkontakt for Marie.
- Jeg synes du virket streng i begynnelsen, Åshild. Så ble du en av dem jeg ble mest glad i, sier Marie.
- Jeg er nok direkte og gir beskjed. Du ble også mye flinkere til å si ifra. Det hadde du ikke gjort før. Du blomstret og viste mer og mer av dine kreative sider, svarer Åshild og fortsetter:
- Vi fikk en sjelden nærhet. Jeg gikk aldri fra kveldsvakt uten god natt og en god klem. Jeg skjønte du hadde behov for trygghet. Men som fagperson skal en ikke komme for nær.
- Jeg setter pris på at dere våget å bli glad i meg. I psykiatrien er mange redde for å bli glad i pasientene. De gir ikke av seg selv, og de våger ikke å være sårbare.
Marie mener psykiatrien burde lære at mye i relasjoner er midlertidig, mens det vi erfarer varer evig.
- De gode rammene, samtalene. De blir der i deg for bestandig.
Etter opphold på behandlingsposten får de fleste tilbud om hybelleilighet i en overgangsperiode. De ligger vegg i vegg. De som ønsker det kan fortsette å delta på turer, svømming, yoga, klatring og annen fysisk aktivitet.
- Jeg takket nei og valgte bofellesskap. For å føle med trygg trenger jeg langsiktighet og forutsigbarhet, opplyser Marie.
- Det var viktig for deg, Marie. Du manglet trygghet, konstaterer Kristin Øyre.

Barnevernsproff

- Jeg er så glad for at du ikke spurte meg om hvilken diagnose jeg har. Hadde du spurt, ville jeg sagt det er irrelevant. En diagnose overgår ikke den du er, sier Marie til meg, før hun fortsetter:
- Før følte jeg meg som en diagnose, slik er det ikke her. Uansett hvilke diagnoser jeg har hatt, blir jeg behandlet som et menneske bak diagnosene. Det er unikt her på Gausel. Diagnosene er der i bunn, men på Gausel har det aldri overgått hvem jeg er som person. Livet mitt er ikke perfekt, men jeg har fått håp. Det hadde jeg ikke før jeg kom hit.
Tidligere har Marie vært barnevernsproff i Forandringsfabrikken. Nå holder hun foredrag og er erfaringskonsulent i flere brukerutvalg.
- Det er gøy. Som brukerrepresentant jobber vi som kolleger. Da er fag og erfaring likestilt. Jeg ønsker å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre.

Faktaboks:
Gausel behandlingspost og poliklinikk
Ved Gausel behandlingspost og poliklinikk i Stavanger er målgruppen ungdom i alderen 18 til 26 år med mistanke om, eller gjennombrudd av, alvorlige psykiske vansker. Behandlingsposten har ti sengeplasser utformet som hybler, og fem leiligheter. Behandlingen som tilbys er miljøterapi med vekt på å mestre hverdagen, støttesamtaler, ADL-trening, fysisk aktivitet, musikkterapi, samarbeid med SkoleResept og JobbResept, medikamentell behandling og samarbeid med pårørende. Hovedhensikten er å gjøre den enkelte bedre i stand til å mestre hverdagen gjennom behandling og trening.

Flere saker fra Mental Helse