12. nov 2021 Mental Helse

Mer tvang er ikke svaret

I kjølvannet av den grusomme hendelsen på Kongsberg har det pågått en debatt om hvordan personer med alvorlige psykiske helseutfordringer ivaretas i Norge. Både hvordan man fanger opp mennesker som utgjør en fare for seg selv og sine omgivelser, og hvordan politiet og helsevesen agerer i møte med disse menneskene.

Jill arild 2021

Flere psykiatere, fagpersoner og politikere har tatt til orde for at helsevesenet skal kunne bruke mer tvang. Flere forenkler debatten og mener at hendelsen kunne vært unngått hvis ikke lovendringen som kom i 2017 hadde vært gjennomført. Dette er en debatt som burde handle om kompetanse, ressurser, samhandling og informasjonsdeling mellom ulike offentlige etater. Ikke lovverk.

For det er faktisk ikke slik at tvang ikke kan benyttes. I 2020 var det på nasjonalt nivå 12,7% flere tvangsinnleggelser enn i 2017. Norge er et av de land i verden som bruker mest tvang i psykiatrien målt mot befolkningsmengde. Og lovverket gir muligheter for at politiet kan be helsevesenet om at en person blir tvangsinnlagt eller tvungen observasjon. I henhold til psykisk helsevernloven § 4-8 skal tvangsmidler bare brukes ovenfor pasienter når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Det innebærer at vold og drap kan avverges. Men da må viljen og kompetansen være til stede.

Vi må stille spørsmål ved hvor gode helsetjenestene er på å forebygge hendelser der pasienter med voldspotensial og alvorlige psykiske lidelser er involvert. Hvordan samarbeider politiet, spesialisthelsetjenesten og kommunene? Det vet vi for lite om og Mental Helse er glade for at Statsforvalteren har opprettet tilsynssak mot helsetjenesten i Kongsberg.

Mens det diskuteres om mer eller mindre tvangsbruk, fortsetter utviklingen av psykiatrien i feil retning. Fra 1998 til 2018 ble antallet sengeplasser i psykiatrien i Norge redusert fra 6.276 til 3.359. Dette har vært en villet og ønsket utvikling, fordi det er ingen som ønsker seg tilbake til institusjonaliseringen på 50- til 80- tallet hvor man stuet bort mennesker med psykiske lidelser. Ute av syne, ute av sinn. Men intensjonen i nedbyggingen av døgnplasser var også at det skulle rustes opp tilsvarende i polikliniske enheter i kommunene. Det har ikke skjedd. Samtidig har behovet for psykisk helsehjelp økt i takt med en økende befolkning.

Fra 2009 til 2018 har antall liggedøgn blitt redusert fra 27 døgn til 18, noe psykiaterne selv mener er for lite til å kunne utrede og behandle pasienten, og etablere et godt tverrfaglig samarbeid rundt videre oppfølging. Det er ikke alle som faktisk kan ta ansvar for sin egen behandling ved at de bor hjemme med digital oppfølging.

Psykiater Randi Rosenquist har påpekt at det f.eks. tar 25–30 dager å diagnostisere schizofreni. Da holder det ikke at pasienter blir innlagt med psykose og skrevet ut igjen 10 dager senere. Ikke fordi de oppfattes som syke, men fordi de oppfattes som umulige, som Rosenquist selv beskriver. De faglig ansvarlige tar faktisk ikke hensyn til at pasienten kan være en fare for både eget liv og andres liv.

Generelt i psykisk helsevern ser vi at 1 av 4 får sine henvisninger avvist før de har fått muligheten til å snakke med fagkyndige. Det er en stor økning i spiseforstyrrelser blant unge og ventetidene til BUP er opp mot 80 dager i enkelte helseforetak. Ventetiden hos avtalespesialister (psykologer) er over 6 måneder. I Helsesørøst, hvor majoriteten av befolkningen bor, er ventetiden hos mange over 1 år. Dette er ikke forsvarlig, noe psykologene selv påpeker.

Mental Helse mener derfor at det uheldig at diskusjonen om tvangsbruk har oppstått på bakgrunn av en enkelt hendelse. Vi må se helhetlig på hvilket system som er skapt for å følge opp mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Hadde vi hatt behandlingssteder som var dimensjonert for at denne gruppen med pasienter kunne få rett behandling til rett tid og ikke minst nok tid til utredning og behandling, ville tvangsbruken vært mindre. Det er et skrikende behov for en opptrappingsplan og kvalitetsreform som styrker psykisk helsevern. Alt fra lavterskeltilbud til spesialisthelsetjenesten må gjennomgås. Til beste for pasientene. Til beste for samfunnet. For hvem er vi, hvis vi ikke klarer å ta vare på de som trenger det mest?

Dette innlegget sto først på trykk i Vårt Land tirsdag 9. november.

Den finnes også i nettutgaven.

Flere saker fra Mental Helse