5. okt 2021 Mental Helse

Skilsmissebarn, normalitet, helt eller offer?

I en skilsmissesituasjon kan barna ende opp som både pårørende og offer. Hvor er støtteapparatet som kan ta dem imot?

Nett
KREVENDE: Det kan være vanskelig å finne gode måter å snakke med barna sine på midt i et brudd. (Illustrasjon: Rosa von Krogh)

Dette var et spørsmål Trude Trønnes Eidsvold stilte seg for åtte år siden. Dette året gikk hun og mannen fra hverandre. Hun beskriver bruddet som fornuftig og rasjonelt styrt. Likevel ser hun på situasjonen som en fullstendig livsomveltning. Når hun som mamma kjente det slik, hvordan var det da for barna? Ikke minst, hvordan var det da for andre barn? Barn av foreldre som, etter et brudd, ikke kommuniserer? Ikke samarbeider?

Barnas beste

Trønnes Eidsvold er en av ni advokater i firmaet Barneadvokatene.
Hver dag tar hun seg av saker knyttet til voksne som går fra hverandre, og har stor kjennskap til problematikk knyttet til feltet: Økonomiske tvister og uenighet om samvær. Ikke før hun selv havnet i denne situasjonen lot advokaten seg overraske: Fantes det virkelig ikke et stødig hjelpeapparat som kunne komme barna i møte? Et system som ivaretok barna på deres premisser?

Skilsmissehelter

For Trønnes Eidsvolds egne barn var toget allerede passert.
- I vårt tilfelle valgte vi å kontakte en privat terapeut, forteller advokaten, som nå hadde et sterkt ønske om å gjøre noe for fremtidens skilsmissebarn. Hva med å lage en bok? Et samtaleverktøy der barna selv hadde ordet. Hvorfor var ikke en slik bok allerede skrevet?
Med seg på laget fikk hun designer Rosa von Krogh og psykologspesialist Emma Johannessen. Men det aller viktigste var at barnas egen stemme skulle komme frem.
- Vi har foretatt cirka 20 dybdeintervju, da spredt i hele landet. Som antropolog og designer var dette utrolig viktig for meg. Boka skulle ikke være min opplevelse av foreldrene mine sitt brudd, men favne en bredde som strekker seg langt utover Ring 3, forteller von Krogh.
På bakgrunn av disse historiene har forfatterne skapt fem karakterer. Hver karakter representerer ulike opplevelser av, og reaksjoner etter, en og samme hendelse: foreldrenes skilsmisse. Selv om det skal sies at skilsmisser er like ulike som forholdene de bryter opp.

Marja, Lukas, Jakub, Emma og Ingrid

Fortellingene og navnene til barna som portretteres er i prinsippet fiktive, men det som er skildret er likevel bygget på faktiske historier fra virkeligheten.
- Vi fulgte hver kilde gjennom et helt år. Dette for å vise hvilken prosess de gjennomgikk. Det var også et poeng å vise at det gikk bra, forteller von Krogh og retter på seg selv:
- Skjønt, bra? Hva er at det går bra?
Hun modifiserer utsagnet:
- Vi viser i det minste at det finnes lys i den andre enden. Selv om livet ikke alltid er bra.
I boka Skilsmissehelter, er det muligens Marja som har det mest vanskelig. Faren hennes er deprimert og drikker. Når datteren er hos ham, er det hun som er den voksne. Når hun, annenhver uke, er hos moren, da gnager samvittigheten. Marja tenker på at faren har det så vanskelig. Burde hun ikke heller være hos ham for å hjelpe?
- Marja inntar en pårørenderolle, forklarer Trønnes Eidsvold, som like etter legger til at nei, Marja er virkelig en pårørende.

Artikkel, skilsmisse, s 20 21
RETT TIL HJELP: Forfatterne av Skilsmissehelter er i tvil om alle skilsmissebarn kjenner sin rett. På en lettfattet og ungdommelig måte, kan boka deres benyttes også som et opplagsvek.

Fortjener en egen bok

Forfatterne innrømmer at de verste eksemplene ikke er tatt med i boka.
- Historiene de barna representerer hadde trengt en egen bok, skyter Trønnes Eidsvold inn.
- De har en annen kompleksitet som hadde trengt en annen type redegjørelse.
Advokaten vet hva hun snakker om, og kan vise til barneskjebner der livet er preget av omsorgssvikt, vold og overgrep. Trønnes Eidsvold pirker her borti et faktum som sjeldent belyses: Det store spriket i hvordan en skilsmisse kan foregå, og konsekvensene av en slik hendelse.
- Dette skilsmisselandskapet er sammensatt. Du har de enkleste bruddene hvor også samarbeidet etterpå går greit, men i andre enden av skalaen finner du de tyngste skilsmissene som inneholder faktorer som psykiatri, vold, overgrep og rus.

Prematurt samfunn

Med sin faglige bakgrunn mener Trønnes Eidsvold å kunne se et helt klart mønster her: De barna som opplever et vanskelig samarbeid mellom foreldrene etter en skilsmisse, har gjerne heller ikke hatt et enkelt familieliv i forkant av bruddet.
- Dette er en dimensjon som sjeldent blir snakket om, mener Trønnes Eidsvold og peker på det hun mener er klare mangler ved velferdsstaten Norge. I møte med skilsmissebarna er vi, for å si det med Trønnes Eidsvold egne ord: – Et prematurt samfunn.

Barn som gisler

I Norge fikk vi vår første lov om skilsmisse i 1582. Tre årsaker kunne da ligge til grunn: utroskap, impotens og desertio, det vil si, flukt eller rømninger.
Ved skilsmisse i dag skal det foretas en mekling. Alle barn over syv år skal bli hørt. Når barnet er fylt tolv, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Barnas posisjon i en slik sak er dermed blitt sterkere. I 1981 ansatte vi i Norge verdens første barneombud. Ti år etter, i 1991, signerte vi FNs barnekonvensjon. I 2003 ble barnekonvensjonen en del av norsk lov.
Regelverket er likevel forfattet av de voksne. Fremdeles er det relevant å spørre: Hvilket barn står i posisjon til å peke på egne rettigheter og paragrafer? Hvilke barn vil i sannhet redegjøre for uklarheter, usannheter, urettferdighet og dertil sette seg opp mot foreldrenes bestemmelser?

Lojaliteten står i veien

- Lojaliteten kommer ofte i veien, sier Trude Trønnes Eidsvold.
I boka Skilsmissehelter er Ingrid en illustrasjon på dette.
- Ingrid blir utsatt for stefarens mobbing. Av hensyn til moren og husfreden, velger hun bare å finne seg i det og sladrer ikke. På sett og vis er barna gisler i sitt eget hjem, totalt prisgitt de voksne, sier hun.
- Her er det en hårfin balanse mellom det å være offer, og det å kunne ta ansvar for eget liv, legger Rosa von Krogh til.
Nettopp her finner vi bokas visjon. Den er ment som et nyttig samtaleverktøy mellom barna og de voksne, men historiene kan også gi gjenkjennelse hos leseren. Men en selvhjelpsbok er ikke dette. For skilsmisser er aldri barns feil eller ansvar.

Faktaboks:

Ifølge Statens sentralbyrå var det i 2020, 9355 skilsmisser i Norge. Dette var nærmere 300 færre enn året før. Samtidig ble det også i 2020 inngått 370 færre ekteskap. I begge disse årene ble det signert over 10.000 seperasjoner. I tillegg kommer alle brudd der paret har levd som samboere og ikke har vært gift.

Flere saker fra Mental Helse