Er det bare jeg som opplever at en bok kjennes noen gram lettere når man har lest den ferdig? Som om noe av bokens innhold og kunnskap har tatt et sjelelig svev fra papiret til pannelappen.

Tanker i adventstiden.

I alt for mange år levde jeg i et slags vakuum. I et mørke jeg ikke klarte å flykte fra uansett hvor jeg dro.

En klok person jeg kjenner sa en gang til meg «Du fortalte aldri hva som fikk deg til å lande på beina». Og det er nok helt sant – for på det tidspunktet hadde jeg ikke noe å fortelle

Vi trenger hverandre.

Når spurte du sist en venn ”hvordan går det med deg, egentlig?”

Denne måneden mottar jeg min aller første lønn som pensjonist. Det kjennes rart og uvirkelig.

Vår mentale helse ble forstyrret av korona-pandemien.

Dikt.

Med fare for at du setter morgenkaffen eller sommerpilsen i vrangstrupen: les likevel dette, bry deg og ikke snu deg bort fra det faktum at mange barn ikke har en god ferie.

Dikt.

Ingen syke folk kan stå på scenen.

Det er kanskje ikke så mye å si om et tomt kontor, men man kan si mye om det som fylte det før.

Hvordan skal man komme seg ut av ensomheten når man lever så isolert og alle rundt har gitt opp å prøve og inkludere deg?

Når du gjør så godt du kan hver eneste dag, men likevel møter motgang på motgang over tid. Det gjør noe med deg.

Det er stor forskjell på å innta offerrolle og det å være et offer.

Hvor setter du din og andre sin verdi? Og hvordan presenterer du deg selv til andre mennesker?

Man kan ikke «bare»…, så er man frisk!

Hvor tydelig må man være, på at noe er totalt galt?