18. nov 2020 Psykobloggen

2020

Jeg går inn i min 34. runde rundt sola med forventninger og håp om at hverdagene skal bli lettere.

Colourbox9858997

Dette året har vært utfordrende på så veldig mange måter, ikke minst fra august til nå. Jeg fikk et illebefinnende da jeg var på reinsjakt. Med kraftig hodepine besvimte jeg flere ganger og hadde kramper i kroppen, og endte opp med å bytte flere døgn i telt oppe på fjellet med opphold på sykehus.

Etter tester og skanninger kunne de ikke finne noen grunn til dette, annet enn at hodepinen min hadde vært så kraftig at den førte til blodtrykksfall.

Men de hadde også funnet en svulst i hodet.
En liten, kjempesnill og godartet svulst, som vokser fra det indre øret mitt. Som ikke er farlig så lenge den ikke vokser og begynner å erte på seg hjernestammen, da. Nå kan jeg bruke energi på å skrive om en lege som måtte «google» seg frem til informasjon om denne svulsten, men det får bli en annen gang.

“Det hadde vært så mye letter om foten hadde vært knekt, for da hadde folk sett at jeg er syk.”

Jeg har hatt øresus og tinnitus i flere år. Uten at jeg har gjort noe for å gjøre det lettere å leve med, jeg har på en måte bare godtatt det.
Men nå har det blitt mye verre.

Husker dere de gamle TV’ene? De store boksene som hadde en tynn pipelyd like etter man slo de av? Den lyden i venstre øre. Hele tiden. Og øresus i høyre øre. Til tider har jeg skjelvinger i høyre hånden, noe som innimellom fører til morsomme scener. Som da jeg på mystisk vis klarte å kaste kniven min opp i vannmuggen en dag vi spiste middag. Til herlig latter fra de tre jentene som observerte det hele.

Og hodepine så og si hver dag. Den varierer i styrke, og på de virkelige gode dagene fungerer jeg nesten helt normalt.

Jeg elsker de dagene
De dagene der jeg kan stå opp og lage frokost til jentene mine, gå en lang tur med hunden min, og lage middag til familien min. Alt det en familie fortjener!
Dessverre er de heller unntaket enn regelen, og i går ble det igjen ganske ille.

Jeg var alene hjemme, og besvimte da jeg satt på toalettet. Usikker på hvor lenge jeg hadd ligget, kontaktet jeg en god venninne som ville sitte hos meg til moren min kunne komme. Og så ville mamma sitte her til samboeren min kom hjem fra jobb. Ny runde med telefon til legevakt, og telefonkonsultasjon med nevrolog midt på natten.

Utallige timer hos fastlege, purring på sykehus og henvisning til Haukeland. Der har de et kompetansesenter for akkurat denne type svulst, og jeg håper på å få komme dit fortest mulig for veiledning. Jeg har i det siste vært voldsomt redd for å sove. I tilfelle jeg ikke våkner. En helt urealistisk tanke når jeg vet at det ikke er farlig det som foregår nå, men likevel en tanke som er vanskelig å sende bort når den først har slått rot.

Hva i alle dager har dette på psykobloggen å gjøre?
Jeg kommer til det nå. Jeg har aldri vært redd for å snakke om min psykiske uhelse, jeg har vært åpen til alle som spør om det. Jeg har alltid påpekt hvor viktig og ufarlig det er å snakke det ihjel, for meg er det eneste måte å kvitte seg med tabu i rundt det.
Men det som nå har møtt meg er en følelse av stigmatisering.

Fordi jeg har vært åpen om det.
Fordi jeg har snakket om alt.
Fordi jeg er ærlig og forteller om tunge dager og netter.

Fordi jeg har gjort alt dette, så har det opplevdes som vanskelig å bli trodd når det nå handler om fysisk sykdom. En helt rar, paradoksal følelse.
Det kjennes ut som jeg har ropt “ulv – ulv”, uten å ha gjort det.

Alle som noen gang har vært sykemeldt på grunn av psyken har tenkt: “det hadde vært så mye letter om foten hadde vært knekt, for da hadde folk sett at jeg er syk”.
Og det tenkte jeg også, at nå vil det føles mer greit ut når det nå er fysiske problemer som sykmelder meg. Men så ble det ikke sånn. Jeg har heldigvis en familie som støtter meg, som tilbyr seg å ringe både til legevakt og sykehus, og en samboer som blir med meg til lege for å hjelpe meg å påpeke hvor stor redselen er for at det er alvorlig. Men det er det ikke alle som har, og slike kamper kan føles uoverkommelig for mange.

Vi må slutte å tro at folk ønsker å være syke.
Vi må slutte å tro at alle, som noen gang har hatt en utfordring, ikke ønsker å fungere i hverdagen som alle andre. Vi må slutte å si: “så syk kan hen ikke være, var da på butikken i dag, etter hen la ut et bilde fra en fjelltur”.

Og vi må ikke la åpenhet rundt psykisk helse føre til mistenkeliggjøring når mennesker med psykiske utfordringer oppsøker hjelp for fysisk uhelse.
Jeg skjønner helt ærlig ikke at noen aktører innen helsevesenet tør det, heller.

For det å anta at noen lever som gjetergutten i en av Æsops fabler er noe av det farligste man kan gjøre.

Berit Marie Olsen

Flere innlegg fra Berit Marie Olsen

Relaterte saker