23. mar 2015 Psykobloggen

Å hilse på døden – En uke på akuttpsykiatrisk

Natalie Isabella Harehjeld: Et menneske er mer enn sin sykdom. Dette er min historie.

Profil natalie size large

Av Natalie Isabella Harehjeld

Først og fremst vil jeg si at jeg idag er mye bedre. Psykisk helse er noe jeg er veldig opptatt av og noe vi alle har. Dessverre, i kortere eller lengere perioder i livet kan denne helsen være dårlig. Jeg ønsker å belyse at sykdom i hodet er noe som kan ramme både deg og meg. Og for å best belyse dette velger jeg å fortelle en egen historie. Også for å vise at de stereotypiene rundt hvem man tenker kan havne på steder som psykiatriske institusjoner, også er helt vanlige folk. Psykiske lidelser er sykdommer som ikke nødvendigvis synes, og kan møte mye stigmatisering. Mennesker har en sykdom, men man er ikke sin sykdom. Et menneske er mer enn sin sykdom. Norsk helsevesen, også innenfor psykiatri, får mye medfart. Det er viktig at uheldige opplevelser og forbedringspotensialer kommer frem, slik at man kan gjøre noe med det. Jeg ønsker å bidra med et positivt utfall, hvor jeg er strålende fornøyd med alle instanser. Jeg har forøvrig aldri, under noen omstendigheter (heldigvis) møtt på problemer med norsk helsevesen.

Heart starts freezing, air stops breathing, salt reflecting drops of pain … (Amanda Tenfjord)

Å ha disse tankene var ikke noe nytt for meg. Jeg hadde hatt de ofte, helt siden jeg var liten, men aldri hadde tankene vært så konkrete, så livlige, så bestemt og så klare. Noe annet var også nytt, det hadde aldri føltes så rett. Det føltes som de gangene man bare vet noe, er tiden inne. This is it. Jeg var ikke redd, jeg var ikke skremt, ikke lei meg, ikke skamfull, ingenting. Jeg var bare klar. Sekken var pakket med alt det jeg tenkte jeg trengte I mine siste timer. Favoritt-vinen, favoritt potetgullet (skulle da for faen kose meg før livet mitt skulle ende i et tre), og et tau som var sterkt nok. Det hadde jeg testet ved å bruke det som en liane. Jakken var på. Jeg satt meg ned på gulvet for å knyte skoene, helvetes lisser, unødvendig bruk av tid. Sjekket når bussen gikk, og satt I gangen og ventet … om 10 minutter.

Right or wrong, I can hardly tell. I’m on the wrong side of heaven and the righteous side of hell. (Five finger death punch)

Det var blitt onsdag. Jeg hadde bare blitt sittende i gangen på ett sted, hele natten. Paralysert. Død, men fortsatt levende. Jeg hadde aldri blitt redd eller lei meg, følte aldri at det var noe som sa meg at jeg ikke skulle gjøre det, men jeg ble bare sittende. Denne dagen hadde jeg time hos psykologen, klokken åtte om morgenen. Det var nesten ingen som ville ha de timene, sa hun. Jeg sto uansett så tidlig opp, så jeg pleide å ha de timene. Jeg satt meg på bussen på vei til timen og da jeg kom inn kunne psykologen min se at noe var annerledes. Hun spurte hvordan det gikk og hvordan jeg hadde hatt det siden sist time. Jeg svarte at jeg var klar, klar til å forlate verden, og at jeg ikke en gang kunne forstå hvorfor jeg satt i en stol på hennes kontor. Vi snakket … eller hun snakket og jeg var et skall av at menneske som innimellom gav korte svar. Vanligvis hadde vi en time i uken, med ganske nøyaktig 6-7 dager mellom hver time. Hennes uttrykk for bekymring var stor. «Tror du det hjelper hvis vi avtaler neste time om tre dager, kan det holde deg i live?», spurte hun? Jeg svarte at det riktige sikkert ville vært å svare ja, men jeg sa at da hadde jeg løyet.

«Hvis vi avtaler en time i morgen da? Kan du love meg at du lever da?», sa hun med øyenbryn som uttrykte dyp bekymring. «Nei!», svarte jeg. Etter noen få minutter til, og en vurdering fra psykiater, sa hun til meg: «Vi kan legge deg inn på akuttpsykiatri på Ullevål. Du kan selv si ja, slik at det blir frivillig, men situasjonen tatt i betraktning, kan vi også legge deg inn under tvang, noe som kan ha en påvirkning på oppholdet ditt der.» «Ja,» var alt jeg svarte.

Hello darkness my old friend. I’ve come to talk with you again. (Simon and Garfunkel)

Hun var med hele veien i taxien fra det distriktspsykiatriske senteret jeg gikk på, helt frem til Akutt psyk. Da jeg var innenfor døren, måtte hun si ha det. Først kom jeg til mottakspost. Der var det samtale med overlege og jeg ble gitt en tjukk blekke med ark. «Dette er diagnose-skjema. Fyll ut det som passer best. Det kan ofte være litt vanskelig å fylle ut, for det er ganske svart-hvitt når det kommer til svaralternativer». Det var en underdrivelse. Tingene mine tok de for oppbevaring, det var greit. Jeg fikk et rom jeg skulle vente på. Nakne vegger, høyt under taket og ingenting i rommet forøvrig. Som en litt stor glattcelle, med en sykehus seng og et skap som måtte låses. Slik så også rommet ut som jeg bodde på en uke. På badet var festet til dusjhodet såpass høyt oppe at man ikke hadde noen sjanse til å henge seg i det. Hvordan disse rommene ser ut, er ikke tilfeldig. Etter noen timer ble det avgjort at jeg skulle videre til post 2, og at det var best for meg om jeg oppholdt meg på akuttpsykiatrisk i minst en uke.

Jeg har alltid mislikt når folk kaller steder som Gaustad og Dikemark for galehus. Det er syke mennesker som er på disse stedene, noen mennesker svært syke. Jeg husker at jeg lurte på hva slags folk jeg skulle møte der inne, men det var hvermansen. Mennesker med utdannelse, familier, unge, eldre. Noen hadde vært der i flere uker, andre var nettopp kommet, slik som jeg, noen skulle straks forlate stedet.

Jeg kunne gå ut maks en time om dagen. Det ble vurdert som trygt at jeg fikk gå ut alene den timen jeg kunne gå ut. Første gang jeg kom tilbake etter å ha gått ut, spurte de meg om hvordan det var, om det var vanskelig, om tankene om. «De forsvinner ikke bare fordi jeg har kommet hit,» svarte jeg. Jeg gikk aldri langt. Som regel gikk jeg rundt sykehuset så mange runder jeg rakk før timen var omme. Andre ganger satt jeg meg på en råtten trebenk utenfor og stirret på de høstfargede bladene. Jeg husker jeg tenkte at jeg kunne ønske jeg var ett av dem. Et relativt kort liv, men en helt konkret oppgave, hvor oppgaven har en svært begrenset tid å utføres på. Så er livet over og et annet blad tar over neste sesong.

Rutiner var viktig. Oppholdt jeg meg inne på rommet, noe jeg ofte gjorde, kom de og tittet innom ofte. Om natten tittet de innom hver time. Som regel tittet de bare inn i dørsprekken. En gang da jeg tydeligvis sov veldig rolig, og med dynen ganske langt trukket opp over hodet, kom personen helt inn i rommet for å være sikker på at jeg fremdeles levde. Hver dag spiste vi frokost, lunsj og middag til samme tid. De fleste spiste sammen. Det var også samtale med psykolog og den faste kontakten vi hadde hver dag. Vi snakket mye om fortid, nåtid og hvordan jeg egentlig hadde det. Noen ganger snakket jeg. Andre ganger pillet jeg lo av den blå sofaen, og leste teksten på whiteboard tavlen om og om igjen, uten å si noe.

Hele uken jeg var der hadde jeg en følelse av at jeg var utenfor meg selv. Jeg følte hele tiden at jeg så meg selv i tredje person. Sånn som man ser på film, når en person dør også står gjenferdet av personen ved siden av sengen og ser ned på seg selv. Sånn føltes det. Alt rundt meg var mye klarere. Alt var så skarpt. Som i et bildebehandlingsprogram når man kan stille skarpheten på et bilde. Stiller man skarpheten på maks, blir hele bilde unaturlig skarpt. Det føltes ikke bra, det føltes ikke dårlig, bare som jeg var i en annen virkelighet. Jeg følte egentlig ingenting. Ikke lei meg, ikke glad. Ingenting. Jeg bare eksisterte, ett liv jeg hadde fått, som jeg aldri hadde bedt om.

Mens jeg var der fikk jeg besøk av fem stykker. En venninne besøkte meg inne på avdelingen. Hun hadde egentlig ikke så god tid, men hun kom. Det gjorde meg utrolig glad. Den andre venninnen fikk jeg dra med ut på permisjon med, jeg husker ikke hel hva vi gjorde, da permisjonstiden var over, måtte hun «levere» meg tilbake. Jeg fikk besøk fra tre i familien. En av dem er samboer med en i min familie, og er lege. Ingen visste egentlig hvorfor jeg var der, bortsett fra de to venninne mine. De få andre som visste at jeg var der, trodde jeg hadde kommet dit for vanlig utredning. Men hun, samboeren til en i min familie, hun er lege, og hun visste at ingen kommer på akutt psykiatri, uten at det er nettopp det. Akutt. Jeg fikk en permisjon med henne. Vi dro og spiste sushi. «Jeg vet at ingen kommer på akutt psyk. for ingenting. Vil du fortelle meg hvorfor du er der?» «Jeg er her, fordi jeg ikke vil leve.»

«Oppgaven vår her i akuttpsykiatrien er å slukke den verste flammen i bålet. Deretter er det behandling hos psykolog eller andre instanser utenfor som skal hjelpe meg å ta livet av de glørne.» Da uken hadde gått, var det det de hadde gjort. Slukket flammen, men glørne hadde ildens farge og var varme. Før jeg ble skrevet ut måtte jeg skrive en kriseplan. Der står det hvem jeg kan ringe av offentlige instanser, om det skulle bli for ille. De ba meg også skrive opp tre privatpersoner som jeg kunne kontakte om sikkerheten på at jeg ikke lenger ville leve skulle bli for stor. Tre av de fem som kom på besøk står på den listen, de to venninnene mine, og samboeren til en i familien. Sistnevnte har hjulpet meg ved en senere anledning også, når livet ble for meget. Takk.

Det ble ukentlige besøk hos psykologen frem til juni 2014, da sluttet jeg å gå dit. Det var noe jeg og psykologen min ble enige om. Glørne som eventuelt var igjen, var som de glørne som ligger igjen når asken faller av en sigarett. Vi ble enige om at dersom jeg skulle trenge hjelp igjen, så skulle jeg ikke nøle med å ta kontakt. Og jeg har aldri vært redd for å spørre om hjelp. Jeg har i flere runder benyttet meg av psykologer opp igjennom årene, på eget initiativ. Første gang da jeg gikk på barneskolen. Jeg har vært i kontakt med barnevern på egenhånd da jeg gikk på barneskolen og politi da jeg gikk på ungdomskolen, for å få hjelp. Også for ting som ikke er direkte relatert med selvmordstankene jeg hadde. Selvmordstankene jeg hadde som mindre var det voksne som visste om, men ingen som gjorde noe med. Altså, konkrete tiltak. Jeg husker jeg forsøkte, om enn halvhjertet, å ta livet mitt en gang på barneskolen. Jeg ble fortalt at det var feigt.

Da jeg kom hjem, og ut fra akuttpsykiatrisk bestilte jeg en rose på nettet, som jeg sendte til psykologen min dit hun jobbet. På kortet sto det takk. Til tross for at det slett ikke er vanlig prosedyre, ringte hun meg og takket for rosen og sa at det bare skulle mangle. Hva takket jeg for? Takket jeg fordi jeg var glad for at jeg overlevde? Nei, egentlig ikke. Jeg takket mest av alt for at hun tok meg alvorlig, og gjorde noe konkret. Noe noen andre aldri hadde gjort for meg, utenom meg selv. Og til deg kjære psykolog, igjen: tusen hjertelig takk. Og takk til alle behandlere i norsk helsevesen, som gjør alt de kan for sine pasienter, og tar dem alvorlig, handler når det trengs og bruker den tiden det tar for at folk skal bli bedre.

Natalie Isabella Harehjeld er skribent, blogger og utdannet personlig trener. Adoptert fra Colombia og tidligere styremedlem i Norsk-Colombianos forening. Har sin egen blogg.