29. apr 2019 Psykobloggen

Angstnissen min

Hva er jeg frykter? Mest av alt er jeg redd for angst.

Colourbox20325732

Men så spør du kanskje. Er ikke redsel og angst synonymt? Blir det det samme å si til seg selv: Jeg har så angst for redselen?

Livet er pinefullt å gå rundt å være redd hele tiden. Håndflatene er svette. De skjelvende hendene er ikke lett å skjule for omverdenen. Har du prøvd å løfte en kaffekopp i en forsamling med mange ukjente? Redd! «Nå må jeg ikke skjelve på hendene.» Og så er det akkurat det hendene velger å gjøre. «Nå må jeg ikke miste pusten», tenker jeg. Når jeg skal fortelle noe i plenum. Og jammen må jeg gispe litt ektra på slutten av setningene. Jeg tror det sitter en grønn, liten angstnisse på skulderen min mens han dingler med beina og morer seg kostelig over hvilket kaos han får igang? Det er han jeg krangler med hver dag. Hver eneste dag i livet mitt har du sittet der og rukket tunge til min verden.

Jeg kaller han angstnissen. For det er akkurat det han er! Så hvordan kvitte seg med denne nissen da? «If you can`t beat them, join them»?

Det er ikke noe ni til fire jobb å unngå angstanfall. Livet er en skole og sannelig er det vanskelig å gjennomføre daglige eksamener i emnet meg selv og mine utfordringer. Det flommer jo over av lærebøker innen emnet psykologi og selvutvikling. Jeg tenker det blir bra etterhvert når alle går rundt, helt firkantet og har samme meninger og oppfatninger av livet rundt oss. Alt utviklet av pedagogiske skjemaer for alles beste. Eller var det å dra det litt langt ut?

Og mannen ville fra nissen flytte…. Men som man hører i sangen så blir den lille nissen med på lasset. Det vil jeg jo ikke. Så da må jeg vel brette opp ermene og tenker: «Hva er jeg redd for og hvorfor»
Mitt liv-mitt ansvar.

Kroppen reagerer jo på helt ubegrunnet frykt.

For 20 år siden var det at jeg møtte en forferdelig frykt for å møte mennesker. Nissen satt på skulderen og ropte Alarm! Alarm! Dette er kjempefarlig. Jeg hadde grudd meg lenge. Funnet grunner for å slippe unna.

Skjelvende i begge bein, svett og andpusten gikk jeg allikevel inn på kafeen og bestilte en kaffe. Nissen, på skulderen, fikk ingenting… Hjertet pumpet og med stjerner for øynene satte jeg meg utenfor kafeen ,med ryggen trygt mot veggen og lukket øynene. Pustet lettet ut. Dette var en seier, for meg. Men hva var det egentlig som var farlig med dette? Angsten for redselen, eller redsel for angsten? Angst for at folk så at jeg var redd? Kanskje redselen for å bli ydmyket med alles øyne rettet på meg? For akkurat sånn, føles det.

Min verste skrekk er hoggorm. Men det kan ikke ødelegge for en fin tur i skogen, kan det vel?

Min metode er å sette seg inn i motpartens situasjon og evaluere hvor farlig den er. Se for deg et krypdyr som ikke kan ta beina på nakken og løpe vekk når faren nærmer seg. I ormens verden er det jeg som er «skurken». Den har et hjem med familie som den beskytter like mye som jeg ville beskytte mitt. Ja, den kan være farlig om jeg kommer den for nær. Hvor stor er sannsynligheten for at den biter? Så tenker jeg: Huggormen er garantert reddere enn jeg. Den har mer rett til bite fra seg. Den bor her. Jeg er bare forbi på skogstur. For meg er dermed ikke huggormen farlig på forhånd. Hvorfor engste seg for noe som ikke har skjedd, tenker jeg. Og fortsetter å gå i skogen.

Denne tankegangen hjelper meg med mange bekymringer gjennom livet. Men som å måtte lære seg noe nytt, så må jeg lære meg å øve på å tenke slik som dette.

Ingenting blir bedre uten øving. Jeg øver på livet. Øver og øver, hver dag. Nissen på skulderen blir han kjipe læreren som forteller meg hvor dum og liten jeg er. Jeg lærer mye av han…

Det er litt upraktisk å ikke kunne stemple ut klokka fire og dra hjem til et annet liv.

Men det er dette livet jeg har. Med feil og mangler som må samhandle med kvaliteter og muligheter i en merkelig balanse. Øving gjør mester. En dag slipper jeg ,kanskje, å bruke tid og energi på å forberede meg på at angstnissen kan rote det til for meg igjen. Han og jeg er faktisk i ferd med å godta hverandre. Vi er faktisk ganske like når alt kommer til alt. Han har medbestemmelsesrett. Han blir tausere etterhvert som jeg tar regien selv. Det er jeg som øver i emnet min hverdag. Jeg trenger ikke så ofte spørre han om råd.

Heidi Fedje

Relaterte saker