29. mar 2015 Psykobloggen

Barn og påskegleder

Kristin Oudmayer: Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller ikke venter.

Oudmayer foto size large

Av Kristin Oudmayer

For noen år siden leste jeg boken « Meg eier ingen» av Åsa Linderborg. En sterk oppvekstskildring om Åsa og hennes alkoholiserte far. En bok som satte i gang mange tanker rundt min egen oppvekst, og som jeg ofte tenker på når det nærmer seg påske. Som alltid når det nærmer seg høytid og langfri, tenderer jeg til å bli tankefull, melankolsk og i blant fylt av savn. Dette har det gjennom årenes løp vært vanskelig for mange, inkludert meg selv, å forholde seg til. For enten det er 17.mai, jul eller påske, så skal man være glad og takknemlig for fri og muligheten til å være sammen med dem som betyr mest. Det er bare slik det er. Vær glad.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hvorfor jeg ofte har kjent egen tristhet sige på, parallelt med at andres høytidsglede har steget. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid. Da jeg var syv år skilte foreldrene mine seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller ikke venter. Gjenkjennelig for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min «familieannerledeshet» ble. Jeg kan også huske hvor sterkt jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om.

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? 10-åringen som ble sendt alene til påskestengt kino med en fillete femtilapp, og som uventet kom hjem og fikk se ølflaskene på bordet – før skoene var av. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå. I dag har jeg et avklart og bearbeidet forhold til min egen bakgrunn, og kan derfor snakke åpent om den. Til tross for at jeg størsteparten av livet mitt har levd et rikt og godt liv, så er det kun noen få år siden følelsen av panikk og tristhet begynte å avta i styrke når det nærmet seg høytid.

De siste årene har jeg gått påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg fortsatt er litt ekstra ettertenksom og følelsesladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde eller hadde for mye av, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: «Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk». Noe av det jeg fikk, var den urokkelige troen på at jeg kan klare det jeg vil klare – også det som for noen år siden var utenkelige: Jeg klarer å være påskeglad.

Kristin Oudmayer er forfatter, samfunnsdebattant og foredragsholder. Ekspert på mobbing og ansatt i UNICEF. Har også sin egen blogg, curlylife.com.