27. sep 2016 Psykobloggen

Den grønne sonen

Et 2 år gammelt utdrag fra dagboken min. Men, jeg husker det som om det var i går. Utdraget er fra min første maniske episode – og jeg som trodde jeg hadde det så bra.

Img 0309 size large

Av Eline Skår

Jeg har opplevd noe helt fantastisk. Denne dagen ble joggeturen min noe helt utenom det vanlige. Jeg hadde nesten kommet meg gjennom Frognerparken da jeg så det i sidesynet mitt. Det grønne gresset som vokste. Jeg måtte stoppe opp. Var det virkelig? Jeg gikk nærmere og satte meg ned på huk. Plukket opp en håndfull med gress, og jeg fikk min bekreftelse. Jeg kunne se gresset gro. Først var det litt rart, men så kom jeg på det. Jeg hadde jo våknet i en grønn sone denne dagen. Den første tanken som slo meg da jeg åpnet øynene denne dagen var at jeg var i en grønn sone. Og grønt er bra. Tenk at jeg faktisk kan få gress til å gro, bare ved å ta på det! Hvorfor har jeg ikke oppdaget det før. Jeg må jo være helt spesiell. Dette føltes så bra. Jeg hadde aldri kjent på slik lykkerus før. Det er nesten så det ikke kunne bli noe bedre.

På stua vår har vi 50 grønne ting, det er bra. På venterommet på poliklinikken er det bare 21. Å lete etter grønne ting, og finne de, gir meg en fin ro. Jeg må male. Jeg vet ikke alltid hva, men jeg må bare male. Det er noe som må ut av systemet.

Hvorfor vil ikke folk rundt meg dele min overflod av endorfiner? Jeg har ikke tid til å slappe av nå. Jeg har kanskje mange tanker i hodet på en gang, og mange ideer jeg gjerne vil utføre, men det gjør det ikke bedre når jeg ikke får gjort det. Det kan føles litt rart noen ganger. Jeg har ofte en sterk fornemmelse av noe jeg skulle, burde, ville ha gjort, og så husker jeg ikke helt hva det er. Men, jeg vet det er noe. Jeg har ikke tid til dette. 

Jeg innser at det er først nå jeg virkelig forstår hva det vil si å være frustrert. Jeg kjenner frustrasjonen bruse over i blodet. Jeg har jo hatt tidenes fest 24/7 de siste ukene, har aldri før følt meg så bra over så lang tid, også skal jeg bremses?! Det gir ikke mening. Jeg har hverken hatt behov for søvn eller mat. Lykkerusen har tatt seg av mine grunnleggende behov og enda litt til. Også skal jeg stoppes?!

Her på avdelingen er jeg jo bare snill, grei og blid. Har bare litt mye energi, og har en rastløshet uten like. Det er ikke rettferdig at jeg skal sperres inne og dopes ned. Hvorfor? Nå har jeg vært her over en uke, og eneste friheten jeg får er å vandre alene i hagen i 15 minutter. Et kvarter. Et stakkars lite kvarter. Det klarer jeg ikke juble hurra for. 15 minutter vil aldri bli det samme for meg igjen etter det her.

De mener jeg bør skjermes fra ytre stimuli, at jeg trenger ro og hvile. At hjernen min jobber på høygir, og er overstimulert. «Du trenger hvile.» Det gir ikke mening. Jeg har en driv i meg nå. En sterk driv. Det er så mye jeg vil gjøre. Det bobler over av ideer og lyster i meg - jeg har et sterkt behov for å få unnagjort ting. Hvorfor kan de ikke forstå det? Jeg hadde det jo som plommen i egget før jeg kom hit, jeg ønsker sånn å fortsette i det sporet. Det føles som om jeg blir straffet når jeg blir holdt inne på denne måten. Ikke får jeg dra hjem, ikke får jeg dra ut alene, og nå får jeg heller ikke trene når jeg vil. Jeg kan ikke en gang styre hva jeg selv spiser. Jeg må spørre om lov til helt trivielle ting, i en alder av 23. Og uansett hvor høflig jeg måtte spørre, eller hvor desperat jeg blir, er det ikke gitt at jeg får et ja. Tenk at jeg gråt av glede da jeg fikk et ja til å ha radio på rommet.

Tenk at før jeg kom hit kunne jeg være ute i mange timer og ha det helt topp, for så å komme hjem og nesten ikke huske hvor jeg har vært eller hva jeg har gjort. Bare at alt hadde vært fantastisk. Farger var så mye sterkere, lukter mye mer intense, og lyder så mye tydeligere. Tenk at jeg kan sitte for meg selv og bare le. Helt alene, jeg har aldri hatt det sånn før. Jeg vil ikke være her. En skal jammen være frisk og sterk for å klare å være syk på sykehus.

Eline skår

Eline Skår

Skribent. Samfunnsdebattant. Og uromoment. Prøver å redde verden. Litt.Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår