11. feb 2020 Psykobloggen

Det er kun deg selv som kan gjøre jobben

Er det min skyld at jeg ikke blir kvitt mine psykiske plager?

Colourbox28716559

Dette er dessverre fortsatt det vi som har en psykisk sykdom oftest får hørt, om det er av venner eller legen så spiller det ingen rolle – begge parter burde ha fatteevne nok til å forstå hvor vanvittig sårende denne setningen er. Det finnes langt mer forskning på mental helse nå i 2020 enn det gjorde for bare ti år tilbake. Holdningene ser derimot ikke ut til å ha endret seg noe særlig, i hvert fall så synes jeg å huske at dumme setninger som den der var ting man liksom sa til de som slet med det vi trodde var en liksomsykdom og noe folk fant på at de hadde – angst eller depresjon.

Hvorfor forstår ingen at når man sier til en person som er mentalt syk at det er kun den personen som kan fikse seg selv, så er det faktisk ensbetydende med å si at “det er din skyld at du er syk, for du har ikke fikset deg selv” eller “du velger selv å være syk for du gjør jo ikke noe med det” eller den mest vanlige “jeg tror ikke at du er syk.” Dette er ting du indirekte sier når du sier til en person som sliter at til syvende og sist så ser det kun personen som kan gjøre jobben med å bli god.

Jeg får lyst til å brøle høyt tilbake at “en person med ett avkutta bein trenger vel for faen meg å få det sydd på igjen eller å få stoppet blødningen å reparert skadene så han ikke blør ihjel!”

Enda verre er det når noen sier at man må jo ville bli frisk for å bli frisk.

Det virker som om at mange faktisk tror at noen velger dette jævla livet frivillig. Jeg hadde gitt alt i hele verden for å ha fått tilbake mitt gamle liv, livet før angsten traff meg som ei av de kulene som knuser hus som skal rives treffer rivningsklare bygninger. Jeg hadde aldri kjent på det så jeg visste ikke hva det var og jeg var selv en av de som vel egentlig trodde at det var bare å ta seg sammen. Så ufattelig lite jeg visste. Søvnproblemer hadde jeg heller ikke, jeg kunne sovne hvor som helst og når som helst. Nå er jeg heldig om jeg får noen timer annenhver natt.

Jeg er enig i at jeg har en lang og tøff jobb å gjøre hvis jeg en dag skal bli frisk, MEN da er jeg nødt til å ha hjelp til å “fikse meg selv.” Den hjelpen finnes ikke på en overlesset avdeling for psykisk syke som kun har fysisk aktivitet og noen få samtalegrupper på timeplanen.

Når man først er innlagt så må man få muligheten til å jobbe intensivt med problemene sine! Det burde være minimum to timer med psykoedukasjon hver dag i tillegg til en samtalegruppe, og to timer med trening etter det. I tillegg så bør det være timer hos psykolog minimum 2-3 dager i uka, lege/psykiater 1-2 ganger i uka og avtale med kontaktpersonen sin 1 time hver dag som da går til prat. Matlaging burde også være en av de tingene som stod på planen da de fleste når de går inn i en lang depresjon ikke passer på næringen i maten de spiser, det gjelder enten om man spiser for lite eller for mye. Ingenting av dette burde være vanskelig å få til.

Evjeklinikken får det til på folk for folk som sliter med fedme så hvorfor kan ikke psykiske avdelinger få det til?

Problemet er vel egentlig at alle avdelingene fungerer som ett akuttmottak, fordi det ikke er plass på akuttmottaket til andre enn de som har psykose eller er helt ekstremt dårlige. Sterke selvmordstanker og konkrete planer regnes ikke som en grunn til å bli lagt inn der forresten!

Jeg var så dårlig den tredje gangen i mitt liv jeg var på legevakten for å søke hjelp at jeg ikke klarte å prate for jeg bare hyperventilerte og min far som var med meg måtte ta seg av det meste av pratingen. Legen var ekkel og hånlig ifra det sekundet jeg kom inn. Man føler seg så vanvittig liten når man ber om hjelp, man er så flau over at man ikke klarer å sparke seg selv i rompa å komme seg opp på egenhånd, så når man da ber om hjelp så har det gått så langt at det er ingen vei utenom. Men måten jeg ble møtt på tenker jeg på enda. Jeg var på mitt svakeste og den mannen sa kort og iskaldt at jeg måtte bare dra hjem igjen! Jeg hadde ikke sovet på over ei uke, jeg var helt ødelagt. Tanken på å ende livet var sterkt til stede, jeg ville ha hjelp!

Heldigvis for meg så hadde jeg min far som er en svært ressurssterk mann med meg å da han truet med å ringe fylkeslegen neste morgen å ville ha navnet skriftlig på legen så stakk han halen mellom beina og bestilte ambulanse til meg kjapt!

Jeg har blitt redd for legevakten etter dette. Det å bli tråkket på når man ligger så langt nede gjør noe enormt med selvfølelsen – er mitt liv verdt så lite? Jeg føler meg som en byrde for de pårørende allerede og jeg er en byrde for helsevesenet også, tusen takk du som har gjort det slik at jeg heller vil ta mitt eget liv enn å dra på legevakta å søke hjelp hvis jeg går så langt ned igjen! Du burde være stolt!!

DU må lære deg å stå i det.

Det er faktisk det desidert verste både fagfolk og lekfolk kan si. Stå i det? Hva tror de at man egentlig gjør hver eneste dag? Hvis jeg ikke står i denne angsten så vet jeg ikke lenger om jorda er rund!

Dette ble ett litt mer aggressivt innlegg enn det jeg først hadde tenkt, men med tanke på at dette er en del av mitt liv så er det ikke til å unngå å bli engasjert. Eller rettere sagt frustrert.

De 4 gangene jeg har vært innlagt så har stedene vært preget av gjengangere. De pasientene jeg pratet med da jeg måtte snike meg ut av rommet mitt for å røyke var faktisk sjokkerte over at jeg ikke hadde vært på det ene stedet mer enn to ganger. Flere hadde også såkalt brukerstyrt avtale hvor de kunne få komme inn fem døgn for så å ut igjen tre døgn og da kunne de ringe og komme tilbake i fem dager. Ingen der var blitt friske.

Jeg etterlyste til de som jobbet der om det fantes noen solskinnshistorier. De mente at det gjorde det, men man ser de jo ikke der. Jeg lurer bare på om det var som med meg at angsten for å være innlagt lenger ble større enn å være hjemme alene med den etter hvert som den første krisen gav seg litt etter ei uke. MEN det er derfor det burde være ett program for hele dagen så man føler at man faktisk jobber med problemene å ikke bare sitter på ei bokhylle og samler støv.

Når den “behandlingsformen” som brukes i dag tydeligvis ikke gjør folk friske, er det ikke på tide å snu helt rundt på den å prøve noe nytt? Slik som vi pasienter får beskjed om!

Når alt faller fra hverandre så må man ha RIKTIG hjelp for å stable ting sammen igjen.

Dessverre så er det slik at skriver man seg ut etter fem uker på ett rom fordi angsten for å være der har blitt større av å være der, så mister man rettigheter til å få ett opphold på nytt igjen. Jeg vil faktisk våge å kalle hele psykiatrien for korrupt. Det er ett system som knekker enn når man strekker ut ei hånd og ber om hjelp. Det er som de sier: Man må være sterk for å være syk. Er man ikke det så blir du overkjørt.

Jeg har venninner som har opplevd langt verre enn meg, så dette er jeg langt fra alene om å ha opplevd.

Det skal ikke være en skam å være psykisk syk. Hvorfor skjems jeg så inderlig da?

En dag må ting snu. Hjelp folk å bli friske!

Fb img 1580917744288

Marlene Kvinlaug

Marlene Kvinlaug er fra Kvinesdal i Vest agder. Hun har studert to år på veterinæruniversitetet i Budapest, men pga. en feiloperasjon så måtte hun gi opp veterinærdrømmen. Hun elsker dyr og bor på et lite småbruk sammen med sine to hester og to katter. Hun har slitt med angst og depresjoner i ti år.

Relaterte saker