22. mar 2015 Psykobloggen

En fortelling om rus og psykiatriske diagnoser

Astrid Renland: Det er vanskeligere å bli kvitt diagnosene sine enn å slutte med rus.

Renland foto size large

Av Astrid Renland

«Jeg synes det er dumt at de diagnosene jeg fikk da jeg ble innlagt med rusproblemer følger meg etter at jeg har blitt ferdig med behandling,» overhørte jeg en ung gutt si til daværende helseminister Jonas Gahr Støre da han besøkte avdeling Ung på Gaustad ved Oslo Universitetssykehus.  Samtalen fant sted under lunsjen der den unge gutten satt og snakket med Støre, og han pekte på at adferden som la grunnen for diagnosene var knyttet til livet som rusmiddelproblemer og gjenspeilte ikke han som han var i nykter tilstand.

Jeg har tenkt mye på den samtalen i ettertid, både fordi jeg tenkte at det var en veldig klok observasjon fra denne unge gutten, og fordi han satt fingeren på en bekymring som tilsynelatende ikke opptar fagmiljøene i rusfeltet i særlig grad: Med på lasset av koblingen mellom rus og psykiatri følger en ukritisk diagnostisk kultur.

Rusmiddelbrukerne – de narkomane – hadde i mange år status som umoralske og kriminelle, stoffet fanget brukeren og jobben var å holde seg borte fra dopet. Begynte man med hasj så ville man ende med sprøyte i armen. Alle visste det, og det var bare å ligge unna, eventuelt ta seg sammen og holde seg borte fra stoffet om ulykka først var ute. Straffen var riset bak speilet, den skulle henge der til skrekk og advarsel for alle eller som sanksjon for de som ikke lot seg avskrekke. På 1990-tallet snudde det. Krigen som var ført mot stoffbrukerne hadde satt sine tydelige spor med nød, sykdom og død, og kravet om at den eneste hjelpen som skulle være tilgjengelig var exit-dop-behandling ble myket opp.

De gamle vernehjemmene fra løsgjengerne og drankernes tid ble malt i nye farger og sto nå fram som lavterskel rehabiliteringsinstitusjoner for stoffbrukere i aktivt rus. Men gatebefolkningen er som kjent sjelden avgrenset til renhåret problematikk, og blant de marginaliserte stoffbrukerne befant det seg også mange mennesker som ikke hadde mestret det psykiatri-reformen påla dem, nemlig å klare seg alene i egen bolig. De fikk stempelet narkomane og forsvant ut av psykiatriens historie inntil de gjenoppsto som ROP-pasienter; mennesker med samtidig lidelser rus og psykiatri.

Og for å gjøre en veldig lang historie kort gikk stoffbrukerne over fra å være sosialkontorenes klienter til å bli spesialisthelsetjenestens pasienter. Samtaleformen endret seg fra slitne overarbeidende sosionomer som prøvde å holde kål på den enkeltes behov og motivering for behandling og hjelp, til spesialisthelsetjenestens bruk av diagnose-manualer for utredninger og epikriser hvor man kunne krysse av alt fra rusavhengighet, affektive lidelser til anti-sosial personlighetsadferd.

Som man spør får man som kjent et svar, og omfanget av gruppen med samtidige lidelser vokste og vokste. Det samme gjorde DPS-kontorer, og ut med badevannet tømte man strukturelle, samfunnsmessige og sosiale forhold som fattigdom, sosiale ekskludering, mobbing, seksuelle identitetsproblematikk og alt annet som kan ha påvirket veien inn i problematisk rusmiddelbruk. Det er regelen heller enn unntaket at unge mennesker med rusproblemer har psykiske lidelser, er nå det nye mantraet. 

Problemet er bare som den unge gutten pekte på, at det er så vanskelig å bli kvitt disse diagnosene, mye vanskeligere enn å slutte med dop, selv om det kan være problematisk nok. Merkelappene som fulgte med diagnosene må tas med ut i den videre verden og vil henge med når utdanning skal bestemmes og jobb skal søkes. Selv om kanskje både affektive lidelser og anti-sosial personlighetsforstyrrelser opphørte da livet med rusproblemer tok slutt.

Flere burde tenke over hva den unge gutten sa til vår forhenværende helseminister. 

Astrid Renland er redaktør i Tidsskriftet Rus & Samfunn og daglig leder for PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge). Utdannet kriminolog.