29. mar 2015 Psykobloggen

Ensomhetens svøpe

May-Helen Forsberg: Det finnes de som ikke har noen. Ingen. Aldri. De som dag ut og dag inn går der alene. Altså, skikkelig ensomme.

Forsberg foto size large

Jeg har tenkt mye disse siste dagene på de som ikke har noen i livet sitt. Tror det er fordi påsken som nærmer seg, og jeg selv skal ha noen dager helt alene. Noe jeg ikke er så vant til. Mamma som jeg er til en gutt på 11 år, og kjæreste med en som stadig er på besøk og som med all tydelighet viser at han ønsker å være rundt meg.

Men der er jo de som ikke har noen. Ingen. Aldri.

De som alltid kommer til tomt hus når de har vært ute. De som aldri har noen de kan ringe til. De som aldri blir oppringt. De som dag ut og dag inn går der alene. Og er ensomme. Altså, skikkelig ensomme.

Det å ikke ha noen i verden som bryr seg om seg. Hva gjør ikke dette med et menneske? Vi vet at det finnes mennesker som er så ensomme at knapt skatteetaten vet at de finnes. Vi vet at der er  mennesker som dør alene, og som ingen savner. De blir oppdaget ved en tilfeldighet, der de ligger død og alene.

Hvordan kan man strekke ut en hånd for å gi bare litt av sin tid, og litt av sitt liv til noen som så sårt egentlig trenger det, mens de ennå er her på jorda? Har vi tid? I dette samfunnet hvor alt bare flyter forbi, og vi skal ha tid til selvrealisering, vi skal ha tid til å dyrke frem våre barn, vårt yrkesliv, vår fritid? Vi har alle nok med vårt eget. 

Én ting er de som har en jobb, de treffer folk der, men går hjem og har ikke noen ellers i livet. Overhodet. Ikke venner, ikke familie. Disse treffer folk via jobb. I det minste. Men er ensomme. Og føler kanskje en viss skam omkring dette; de har ikke venner. De har ingen. 

Så har du de som ikke har en jobb engang å gå til. De som går dag ut og dag inn, alene. Helt alene. Det kan gå dagevis uten at de snakker med noen. Og skulle de snakke med noen så er det med de som tar betalt for dagligvarene. «Vil du ha en pose?». Det var den kontakten den dagen. Hvem vet om dem? Noen? Eller ingen? 

Høytidene sies å være verst for det ensomme mennesket. Derfor vil jeg gi all min ære og all min respekt og honnør til disse ildsjelene som drar i gang for eksempel felles julefeiring for de som ikke har noen. Jula er kanskje aller verst? Hva vet jeg. Men det jeg også vet, er at det finnes 364 dager ellers i året også for ensomme mennesker. Og blant disse dagene kommer nå påsken. Nok en høytid, for familiehygge, vennehygge og en tid for sosiale sammenkomster – for de som har noen å komme sammen med.

Selv skal jeg passe en hund, så jeg har litt selskap disse alene-dagene jeg går i møte. Noen få stakkarslige dager orket jeg ikke helt alene. Så har du de som aldri har noen valg i så måte. Kan ikke si jeg synes synd på meg selv – bare man ser ting i et litt annet perspektiv enn bare fra sitt eget lille ståsted.

Så hva skal jeg si? God påske? Ta vare på deg selv, dine, din neste? Ja, gjør det. Og smil til folk du møter. Det kan jo kanskje være en som noen aldri ellers smiler til!

1711 20190204165220473499

May-Helen Forsberg

May-Helen Forsberg er operasjonssykepleier ved Odontologisk fakultet i Oslo.

Flere innlegg fra May-Helen Forsberg

Relaterte saker