8. apr 2015 Psykobloggen

Et helt menneske?

Siv Helen Rydheim: Når jeg går bakover i min slekt, så ser jeg likhetstrekk utseendemessig og i måten å være på. 

Rydheim foto size large

Av Siv Helen Rydheim

Genforskning, biologiske forklaringer og diagnoser i forhold til nedsatt psykososial funksjonsevne er jeg ikke tilhenger av. Jeg leverer ikke blodprøver til bruk i tradisjonell genforskning. Epigenetikk synes jeg derimot er interessant. Dagens Medisin skriver at « Traumer slår på risikogener hos psykisk syke». Den genetiske effekten kan også slås av, og derfor er artikkelen i Dagens medisin noe forenklet. Epigenetikk tilsier at de genene vi er født med, kan endres av livserfaringer og miljø.

Enkelt forstår jeg epigenetikk slik: Avhengig av hva som skjer i livet vil gener slå seg av og på. Traumatiske opplevelser kan aktivere «negative» gener, mens gode opplevelser og virksom endring gjør det motsatte. Kanskje kan ulike former for traumeterapi bidra til at gener vi er bærere av kan snues fra å ha negativ til nøytral innvirkning?

I lys av epigenetikk er Anna Louise Kirkengens bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne interessant. Hennes forskning viser sammenhengene mellom det vi opplever i barndommen og hvordan vi senere kan bli rammet av ulike plager og sykdom. Anna Louise Kirkengen sier i intervju at hun ønsket at pasientens historie skulle få status som forskningsdata, og sier: – Dialogene med pasientene mine har vært viktige, fordi deres helseplager ofte ikke passet til den tradisjonelle medisinske teorien. Hadde jeg brukt den, ville deres erfaringskunnskap ikke blitt sett som vesentlig og gyldig.

Barndomstraumer er det eksempelvis  i følge forskning høy forekomst av hos psykosediagnostiserte (82 prosent). Ingen overraskelse for meg som psykoseerfarer. Det er bra at fokuset nå ser ut til å dreie seg over på hva folk har i bagasjen i et større perspektiv. Det flergenerasjonelle perspektivet kan ikke lenger utelukkes. Det finnes forskning som gjelder andre diagnoser og helseproblemer som tar for seg sammenhengene mellom disse og komplekse traumer. Derfor må spørsmålet stilles om diagnosesystemet innen psykiatri og Helsedirektoratets retningslinjer for behandling bygger på feil premisser?

Diagnosen jeg fikk gjorde meg ikke til et helt menneske. Tvert i mot opplevde jeg det som stigmatiserende. Diagnosen innskrenket også mine muligheter. Livet til mine foreldre, besteforeldre og generasjoner lenger bak kan påvirke meg uavhengig av om jeg har levd sammen med dem eller ikke. Jeg ønsker meg derfor mer forskning som også tar hensyn til det flergenerasjonelle perspektivet.

Selvorganisert selvhjelp lærte meg: «Har du et problem, så har du også kunnskap». Det er mulig å vende problemet om til en ressurs, noe som har hjulpet meg til å se at det i forståelsen av mine problemer ligger en viktig kompetanse. I perioder i livet har traumeterapi og/eller psykolog vært mitt førstevalg. Om en selvorganisert selvhjelpsgruppe hadde vært en mulighet, ville jeg muligens valgt det. Med erfaringen som deltaker i selvorganisert selvhjelpsgruppe er selvhjelpsprinsipper uansett en viktig ingrediens når jeg skal mestre livsproblemer. 

Det finnes ulike former for terapi, og det jeg har god erfaring med er flergenerasjonelt traumearbeid og kunst- og uttrykksterapi. Min siste erfaring med psykolog var gjennom Rask psykisk helsehjelp der jeg gikk til samtaler, og jeg lærte å ta i bruk en mestringsstrategi gjennom pusteteknikk for å få bedre kontakt mellom kropp og tankevirksomhet. I den forbindelsen ble jeg også oppmerksom på begrepet selvmedfølelse og hvordan jeg kunne snu tankene som kretset seg rundt selvbebreidelse til mer å handle om selvmedfølelse. Det ble en interessant erfaring når det kommer til egenomsorg, og igjen å bli et helt menneske.

Siv Helen Rydheim er forfatter og mottaker av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2013. Har sin egen blogg.