6. jul 2021 Psykobloggen

Et tomt kontor

Det er kanskje ikke så mye å si om et tomt kontor, men man kan si mye om det som fylte det før.


09.30.

I over ett år har vi hatt digitale timer pga pandemien, og jeg har gledet meg til den dagen der jeg endelig kunne besøke kontoret ditt igjen; kontoret fylt med bøker, Pondus-striper og bilder av strykeinstrumenter. Det lille fristedet der tiden stod stille; den magiske bobla som beskyttet fra verden utenfor.

Jeg sitter foran iPaden. Venter.

09.28…09.29…09.30…

Han er alltid presis.

09.31…

Skjermen er svart. Jeg stirrer tomt inn i dens digitale avgrunn før jeg til slutt lukker den; lukker meg selv.

Jeg visste det jo…

Han kom ikke til å svare i dag…


«Brått og uventet».

Ordene gjentar seg i hodet mitt og føles som små støt i hjernebarken.

Han døde «brått… og uventet».

Jeg var hos deg i over 7 år. Jeg var sliten da jeg kom til deg; sliten av sykdom, og sliten av behandlere som kunne saksnummeret mitt bedre enn navnet mitt.

Du hadde privat praksis; et lite rom i ditt eget hjem, en stor, hvit sveitservilla. Kontoret var varmt og velkomment, i stor kontrast til kontoret jeg kom fra, med sin rette, stive sofa og kjølige atmosfære. Du hadde gode Stressless-stoler å sitte i, teppe på gulvet, bokhyller fylt til randen av bøker om alt mulig, og en oppslagstavle – like overfylt som bokhyllene – med Pondus-striper, familiebilder og masse tegn på et levd liv og en god humor.

Endelig var jeg på riktig sted. Endelig kunne jeg puste.

I over 7 år satt jeg i stolen din og delte med deg av sjelen min; mine bekymringer, frustrasjoner, redsler og innerste tanker. Du lyttet interessert. Du svarte aldri umiddelbart. Jeg har alltid trodd det var fordi du tenkte at «kom igjen, denne finner du løsningen på selv…»; og ofte gjorde jeg det. Du nikket samtykkende og så fortsatte vi bare. Jeg pratet, du lyttet. Og sånn gikk årene. Det var gode samtaler. Jeg husker det lure smilet og den morsomme latteren når jeg sa noe komisk eller finurlig. Jeg husker tilliten du ga meg til at jeg klarte mye selv. Jeg husker alle bøkene du lånte meg; litterære dypdykk i psykologi, cheeky britisk humor og spennende krim.

Du hadde noen til overs, sa du, en dag du kom med en stor bunke bøker til odel og eie. Disse betyr veldig mye mer nå.

Du er borte og du kommer aldri tilbake. Nå handler det bare om å ta vare på de gode minnene, og ikke minst huske på alt du lærte meg for å klare å leve best mulig med angsten.

Jeg lover å ta vare på meg selv, og jeg lover å ikke gi opp kampen om å finne noen som kan fylle skoene dine. Selv om vi begge vet at det blir vanskelig.

Til sist lover jeg at når jeg tenker på deg så skal jeg ikke være trist; jeg skal heller være takknemlig for den tiden jeg fikk og for alt du hjalp meg med. Jeg skal smile hver gang jeg ser en sort og rød katt, en haug med gamle bøker, eller en pose med Doc halspastiller med eucalyptus.

Du er den beste psykologen jeg har hatt. Du var en redning i nøden og du kjempet for meg. Nå er du borte, og hvor enn du er så er de heldige som har deg. Men om du er i himmelen – om det stedet brått finnes – så gi dem et helvete!

…og husk: det skal bare en psykolog til for å skru opp ei lyspære, men pæra må ville det selv.

Hvil i fred, Finn. Du vil bli savnet…

Image

Tina Helen Brok

Tina skriver om egne erfaringer om å leve med OCD (tvangslidelse), ADHD og panikkangst. Tina er medlem av Mental Helse og har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Tina Helen Brok

Relaterte saker