18. aug 2016 Psykobloggen

Falle til ro

Skal jeg la andre få ta kontrollen og slippe til, eller må jeg fortsette å bestemme alt selv i frykt for å miste full kontroll.

Image size large

Av Kristin Sande

Du er rar Kristin, du er en einstøing, du er så oversensitiv, bla bla bla, slike ting hører jeg ofte. Vet du hva jeg egentlig tenker inni meg da? Yes og jeg er stolt over det, for det betyr jeg klarer meg godt, klarer meg alene uten din eller noen andres tilstedeværelse. Jeg er FRI som fuglen og kan selv velge når jeg ønsker å sosialisere meg. Jeg er ikke opptatt av så mange inntrykk og av hva folk mener og tror hele tiden, jeg orker det faktisk ikke….. blir helt svimmel og får ondt i hodet. Det er så lite av det som gir meg noe – skal jeg være ærlig, så da velger jeg det heller vekk.

Jeg lander alltid på beina har jeg også hørt mange si, ja det også tar jeg som et kompliment og tegn på styrke. Jeg som så ofte føler meg ganske så svak, er vel egentlig sterkere enn mange tror. Men vi ligger alle forskjellig i det å være sterk, så det blir vel en egen diskusjon det og ja. Jeg vil hjelpe andre å bli sterke i seg selv, sterke i å stå alene, sterkere når stormen kommer – for stormer vil det alltid komme, det kalles faktisk livet. Men lite visste jeg at det hadde så jæ…. mye med andre å gjøre alltid! Men det har det, og det har jeg gjort, og som er noe jeg fortsetter å jobbe med.

Jeg er ikke kurert, ingen blir noengang utlært…det er et evig prosjekt å leve. Men det jeg ønsker er at andre skal slippe å gå på så mange smeller og bli så dypt deprimerte eller utvikle angst, det er folkesykdom nummer 1. Så mange dør av det enten gjennom selvmord, dårlig helse eller rus – og alt det bunner ofte i å ikke føle seg tilstrekkelig som den man er, ikke takle å være alene i den store verden, det at mennesker dømmer og kritiserer oss opp igjennom. Det handler om å bli forlatt i en tid man skal ha varme og nærvær rundt en hele tiden, det handler om å ikke bli sett og hørt som liten. Her er nok et eksempel over hvor mye makt andre mennesker faktisk har over et annet liv. Det kan enten ødelegge et liv, eller skape et liv. I og med at vi vet dette, så bør vi ta mer vare på oss selv, være «egoistisk» og tenke på hva som gjør DEG lykkelig, og gå for det uansett hvordan den veien din ser ut!

«I have never even been in the driver seat of my own life. I was a wife or a mother or a daughter. And now i have 6 months to live. What the fuck – I never was just me. I always thought I had alot of time…..» (Sitat fra filmen «Wild»).

En ting slo meg der og da når jeg hørte den setningen (jeg så en film som heter «Wild», bra film), jeg har i hvert fall vært i førersete i hele mitt liv! Fra jeg var liten tok jeg styringen over livet mitt, jeg gikk mine egne veier, var meg selv og lot INGEN få bestemme eller fortelle meg hva jeg skulle eller ikke skulle gjøre!

MEN, på godt og vondt – Jeg har alltid filosofert og analysert, lurt på hva jeg gjør her, hva venter jeg på, hva er meningen med akkurat mitt liv. Vært misunnelig på alle andre som hadde det lett, i hvert fall De som hadde det lettere enn meg selv. Jeg var misunnelig på de som hadde «kjedelige» og trygge liv. Det kan jeg til dels av og til kjenne på den dag i dag, men samtidig så tenker jeg, hvor mange av dem er egentlig «in the driver seat of they´re own life?» Er de seg selv? Lever de som de vil, gjør de det de ønsker, eller bestemmer andre over dem, lar de seg styre over å «gjøre det rette?» Er de sin egen sjef – mest sannsynlig ikke! Så tanken slår meg, om jeg hadde kun 6 mnd. igjen å leve så kan jeg i hvert fall si en ting sikkert, og det er at INGEN har noengang bestemt over meg, tvunget meg til noe, og jeg har ALLTID sittet i førersetet.

Noen kaller det dominerende, hard, du er så bestemt og sta bla bla bla – hell yeah, så bra for meg tenker jeg da :) Men, det er bare om jeg skulle ha dødd om 6 måneder – det skal jeg jo ikke. Så kanskje det er på tide å ta skylappene av, og ikke bare sitte i det førersete å se rett frem alltid, bestemt og målbevisst? Men faktisk klare å sitte ved siden av, baki bilen, stå utenfor eller ikke være med på turen i det hele tatt. Tenk så befriende og deilig og ikke la meg styre av noen av disse rollene. Ikke være så pokkers bestemt og sta, og redd for å la andre ta kontrollen, men være sterk nok til å gi slipp og samtidig la andre få slippe til.

Ja se her ja, nå ble det på en måte litt motstridene til det jeg har skrevet til nå? Å la andre få ta kontrollen og sitte i førersete? Hmmm, det vil jo si jeg må være avhengig av andre det da? Eller faktisk, så betyr det egentlig det jeg skal frem til med alt dette våset mitt: Evnen til å velge, ikke være avhengig av at det må være sånn, men å ha såpass kontroll over en selv at en lar andre få lov? Så egentlig så handler vel alt dette om frykt. Frykt er den sterkeste følelsen vi har mener jeg, og motpolen er kjærlighet, som er like sterk på den andre siden. Man kan aldri ha begge følelsene samtidig. Man kan aldri virkelig elske hvis man hele tiden føler frykten puste en i nakken, og samme med frykten……klarer man å elske 100% så forsvinner også frykten.

Leste noe veldig bra hin dagen, det handlet om å gi faen! Jeg tenkte: «Jepp thats me!» Jeg har jo alltid gitt faen i veldig mye, og gjør det enda også. Jeg hører meg ofte si til meg selv, «jaja eg gir no faen…..» Så leste jeg dette og fikk nok et «A-HA MOMENT.» At det å ofte gi faen, vise at man gir faen og faktisk gi faen også – at det er faktisk frykt? Herregud, jeg må jo være livredd jeg! Alt jeg skriver og tenker munner jo ut i FRYKT? For det å gi mye faen i alt og alle handler jo egentlig om å ikke delta? Og ikke ønske å delta i for mye som har med andre å gjøre eller som har med å leve i denne «vanlige verden» å gjøre? For hvis jeg føler det ikke er helt meg, eller jeg passer ikke helt inn, så gir jeg meg tillatelse til å bare gi faen! Men, hva betyr egentlig å gi faen? Jo, det betyr at jeg ikke trenger å ta ansvar! Men andre ord jeg feiger ut, skygger banen og fratar meg selv et stort ansvar! Ansvar for å leve dette livet, ansvaret for at andre skal ha det bra rundt meg.

Ansvaret på at jeg må prestere og levere. Hvis jeg bare gir faen så forsvinner jeg bort fra radaren til andre, som med andre ord lar meg være akkurat den jeg er. Men, kan vi ikke være akkurat den vi er i den «vanlige verden» da? Hmmm, nei gjerne ikke. Det er gjerne det som er problemet med samfunnet vårt i dag, du må være tilpasningsdyktig, passe inn i den A4 boksen politkerne og samfunnet presser oss inn i helt fra vi begynner i barnehagen. Hvis du er utenfor den boksen blir du som et avvik i det store og det hele. Så begynner man å kjenne på det i oppveksten – jaja – jeg driter i det, jeg gir faen begynner man å si. På den måten lager man en vegg mellom seg selv og verden. Man lurer seg selv til å tro at man er sterk, jeg trenger ikke dem for å klare meg, jeg trenger ikke å passe inn for å klare meg i dette livet. Og er det nettopp her det å være rebelsk starter?. Det er en frykt, en beskyttelse man tar på for å overleve?

Jeg leste faktisk noe annet interessant også, at mangel på tålmodighet = frykt for å ikke ha kontroll –hmmm – jeg eier jo ikke tålmodighet! Det er vel det som er svaret på gåten min da i mitt indre gjerne? Jeg skal lære meg å være tålmodig, stå i stormen, gå gjennom berg og dalbanene i magen min, kaoset i hodet mitt og smerten i hjertet mitt som kan føles som et hjerteinfarkt, trykket i brystet som gjør at jeg ikke klarer å puste og MÅ VEKK! Kanskje det er det som er svaret, så enkelt, men samtidig så vanskelig: Bli tålmodig og du skal falle til ro Kristin Martine, da får du balanse, den balansen og roen du desperat leter etter.

Kristine sande

Kristin Martine Sande

Jeg er snart 43 år og mamma til to, alenemamma som det så fint heter – og holder på med en videreutdanning i psykisk helse

Flere innlegg fra Kristin Martine Sande

Relaterte saker