6. sep 2016 Psykobloggen

Frisk fasade

Når legen bestemmer pasienten sin tilstand utelukkende basert på hvordan pasientet framstår.

Image size large

Flere ganger har jeg blitt diagnostisert med anoreksi eller atypisk anoreksi av helsepersonell og kun da blir det satt igang tiltak. Min journal viser perioder med sykdom, men fra jeg var 12 år til i dag har jeg hatt et meget anstrengt forhold til mat. Jeg har hatt et sterkt selvhat og vært ulykkelig. Hvilke tiltak som blir iverksatt handler ofte om hvordan du ser ut eller vitale mål. For at en lege skal kunne skrive på et papir hva du sliter med må han først se på diagnosekriterier. Først er det din subjektive vurdering av egen helsetilstand som blir formidlet, deretter en undersøkelse av vitale mål og hvordan legen oppfatter deg. Min opplevelse i møte med psykiatrien relativt jevnlig er at hvordan du fremstår i møte med legen og vitale mål bestemmer hvilken hjelp du får.

Jeg er en velfungerende psykisk syk kvinne

Uansett hvordan jeg har det inni meg blir ordene nyansert og beskrivelsen vesentlig mildere enn realiteten. Jeg er velkledd, sminken min er lagt med høy konsentrasjon med et mål om å skjule de mindre flatterende og fremheve de bedre trekkene i ansiktet mitt. Helt siden jeg var liten har jeg smilt mye, jeg smiler ofte når jeg er redd. Redd for å tape ansikt, bli avist og fremstå «stakkarslig». En stor del av meg vil rope hvor syk jeg opplever meg selv. Hvordan tanker om mat, kropp og utseende påvirker alle områdene i livet mitt negativt. Jeg skulle ønske jeg turte å si hvor direkte stygg jeg føler meg og hvor mye jeg misliker kroppen min.

«Frisk» fasade

Det som hindrer meg i å fortelle hvordan ting faktisk er bunner i et iboende behov for å opprettholde fasaden. En frykt for å bli avist og bli oppfattet som oppmerksomhetssyk. Enten det er hos fastlegen eller på legevakten er jeg mest redd for at legen skal si «du er ikke syk nok». Først forteller jeg så ærlig som jeg tørr hvordan det er å være meg, jeg går så på vekten og er redd for at den ikke er under BMI 18.5, for da vil legen si at det ikke er urovekkende. Jeg er redd for at blodprøveneverdiene mine ikke er avviker nok fra normalen. Den somatiske delen av helsevesenet har en stor makt når det kommer til å overføre pasienten til psykiatrien. Det er kun de aller sykeste som får mye hjelp og det blir av de aller fleste vurdert utifra vitale mål. Ønsket mitt om å bli bekreftet som syk er utelukkende når jeg har en enorm smerte inni meg og blir handikappet på viktige livsområder som jeg ikke klarer å håndtere. For meg er jeg syk om mat styrer hverdagen min, isolering fra vennene mine, ikke å kunne bidra til samfunnet og har negative tanker som ikke gir slipp. Dersom jeg mangler kontroll på andre områder i livet mitt, blir fokusering på utseende viktig. Det blir det eneste jeg har mulighet til å påvirke. Men jeg har det verken bedre eller verre med sminke på, det kan derimot påvirke din oppfatning av meg.

Høy dødelighet

En overfokusering på det somatiske i psykiatrien skaper en forvirring hos pasienten hva som er viktig. Helsetilstanden din blir vurdert utifra øyeblikket legen ser deg. Slik det er i dag møter mange som meg en holdning som viser at så lenge man ikke er døende, får du klare deg selv. Jeg kan skjønne at mange tenker på alle andre løsninger fremfor innleggelse. Problemet er at dersom en spør om hjelp og det ikke blir gjort noe med, blir det fryktelig vanskelig å be om det på nytt. Spiseforstyrrelser er den psykiske sykdommen med høyest dødelighet, det er preget av to faktorer: somatiske komplikasjoner og selvmord. Den sistnevnte faktoren kan fort bli glemt og det er livsfarlig. En depresjon tar mange liv og jeg har møtt flere som ble sent hjem fra legevakt med selvmordstanker – fordi de ikke har gjort seg noe. Dette skaper en ukultur, hvor pasientene kan tenke at de må vise i handling hvordan de har det på innsiden når ord ikke hjelper. En medpasient som akkurat hadde fylt 45 år fortalte meg en historie som jeg har fått lov til å dele fordi det understreker viktigheten av å bli tatt på alvor. For å forenkle formidlingen kaller jeg han Karl. Karls vinnende vesen og gode humor gjør han lett å bli glad i. Han fortalte meg en historie som jeg ikke klarte å holde tilbake tårene etter å ha hørt.

Historien Karl fortalte meg:

«I mange år har jeg hatt det tøft og anså meg selv som deprimert. På vårparten ble det vesentlig verre, jeg måtte til slutt sykemelde meg fra jobb. Jeg gikk ikke ut av leiligheten og tankene mine ble mer og mer negative. Gradevis begynte jeg å lenge etter døden og det eneste øyeblikket av ro hadde jeg i planleggingen av min død. En dag stod det mellom å ta mitt eget liv eller be om hjelp. Jeg har alltid vært pliktoppfyllende og tanken på alt etterarbeid på jobb etter min bortgang gjorde slik at jeg bestemte meg for å forsøke å be om hjelp. Jeg hadde ikke dusjet på ukesvis og spist minimalt, men jeg har nærmest en tvangstanke om å være velstelt ute blant folk. Jeg tvang meg selv i dusjen og tok på pene klær, det tok meg en halvtime bare å komme ut av døren. Til slutt havnet jeg på legevakten og ble etter en time kontaktet av en lege. Jeg fortalte han om motløsheten, selvmordstankene og hvordan hverdagen min hadde vært den siste tiden. Legen så på meg og sa: «Jeg tror du vil klare deg fint, du er en kjekk mann med åpenbar god økonomi» og siktet mot den dyre jakken min. Jeg satt på kontoret til legen i maks 10 minutter, før han viste meg ut og ba meg gå flere turer i skogen – det ville visst hjelpe. Jeg burde ha grått, skreket og vært ustelt – kanskje det ville fått legen til å forstå hvor alvorlig syk jeg var.»

Selvmordsforsøk.

Karl begikk et alvorlig selvmordsforsøk på veien hjem og jeg møtte han tre uker etterpå, tvangsinnlagt på en akuttavdeling.Jeg kan kjenne meg igjen i Karl, hvor vanskelig det er å be om hjelp og hvor utrolig ødeleggende det er å bli møtt med at en påstår det ser ut som at du har det bra. Flere leger og psykologer har understreket hvor pen jeg er, at familien min har stabil økonomi og hvor mange venner jeg har. Problemet når en er veldig syk klarer man ikke se det. Man opplever seg selv ikke fortjent til hjelp og at de ser på deg som en belastning. Uansett hvor mange mennesker det er rundt føler man seg ensom. Det går ofte ikke an å se på et menneske hvordan han eller hun har det -særlig de som fungerer godt i samfunnet, de med et stort nettverk. Det å holde masken er også en ressurs, men når det først har raknet inni deg er det en ulempe.

Sluttet å be om hjelp

Helt siden jeg var 12 har andre vurdert for meg hvor vanskelig jeg har det eller hvor syk jeg er. Etterhvert sluttet jeg å be om hjelp. Jeg sluttet å ha kontakt med kroppen min og gikk sjeldent til legen. Spesielt de siste årene har det vært alvorlig somatiske konsekvenser knyttet til min spiseforstyrrelse. Det har vært inn og ut av somatisk sykehus avhengig av vitale mål. Sykehuset har overført meg til diverse psykiatriske døgnavdelinger, hvor også blodprøver og vekt er hovedfokus. Med en gang verdiene er utenfor livsfare er det rett ut, uavhengig hvordan det er inni meg. Jeg hadde aldri blitt så syk som jeg har vært den siste tiden dersom det ble satt igang tiltak før. Helsevesenet vil heller ikke ta ansvar for deg om du er for syk. I fjor ble jeg gitt opp av de fleste instanser. Det var ikke en døgnavdeling som ønsket å hjelpe meg på grunn av lave verdier. I uker bodde jeg på et somatisk sykehus, hvor de bare holdt meg i live. Psyken min var lik derfor var atferden min lik, man kan ikke fikse en syk sjel med medisiner eller oppbevaring. Det kreves mange ressurser for å hjelpe et menneske som har falt, men det er de verdt.

Kjære helsevesen, ikke gi deg selvom pasienten tier

Ikke anta hvordan vedkommende har det basert på hvordan de fremstår. Grip inn en gang for mye enn en gang for lite. Det er mer tidskrevende å hjelpe en spiseforstyrret med alvorlige somatiske konsekvenser enn en som står på kanten av stupet. Det er også mer tidskrevende av å hjelpe en som har begått et alvorlig selvmordsforsøk enn en som har tanker om det. Disse pasientene har på toppen av alt opplevd tillitsbrudd, fra de som er til for å hjelpe og det blir aldri glemt. Mange av psykiske sykdommer har reelle, vanskelige årsaker til at de oppsto – som man trenger hjelp til å håndtere ikke fikse.

1275 20190204165018160544

Celine Henriksen

Skriver om egne erfaringer med spiseforstyrrelser.

Flere innlegg fra Celine Henriksen

Relaterte saker