1. jul 2019 Psykobloggen

Frisk og normal

Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli normal igjen. Men hva innebærer det egentlig?

Image size large

«Hva er målet ditt?», psykologen så på meg. Dette var et av disse avgjørende øyeblikkene der jeg ble pressa, og som skulle forme hvordan hun ville legge opp behandlinga framover. Det var en av de første timene jeg hadde med denne psykologen, fortsatt i kartleggingsfasen. Vi hadde gått gjennom sykdomshistoria mi, og jeg hadde fortalt om milepæler og perioder i livet mitt som hadde forma meg på godt og vondt.

Jeg kom plutselig til å tenke på noe min første psykiater fortalte meg om en spørreundersøkelse foretatt i Tyskland. Den viste at 4 % av alle tyskere hadde blitt diagnostisert som psykotiske om de hadde levd ut sine redsler og «sprøe» tanker. Forskjellen på disse fire prosentene og de som faktisk er psykotiske, er at en psykotisk person tror på paranoiaen sin og lever ut i fra den. De andre fire prosentene ler kanskje av seg selv og vet med seg selv at redselen er irrasjonell. Poenget er at linja mellom såkalt «galskap» og «normalitet» er ganske tynn, og at dette slett ikke er svart-hvitt.

Det ante meg nå at psykologen min kom til å konfrontere meg med dette, og jeg småflirte litt da jeg møtte blikket hennes.

«Hva er normal?», spurte hun. Såklart.

«Jeg skjønte det», sa jeg. «Jeg visste at du ville pushe meg på det.»

Resten av samtalen har forandra synet mitt på sykdom og normalitet fullstendig – heldigvis. Det jeg har lært om dette er helt essensielt for selvbildet mitt, og for hvordan jeg ser på psykiatriske diagnoser generelt.

For å si det kort og greit, det er umulig å definere normalitet. Å strekke seg etter noe udefinerbart er umulig, og dermed har jeg kunnet kaste hele drømmen om å være normal på sjøen. Jeg har ikke noe mål om å være normal, simpelthen fordi jeg aldri vil kunne vite når jeg har nådd målet. Jeg har fast jobb, bil, mann, barn, hund og katt. Gjør det meg normal? Aner ikke. Jeg trenger ikke å vite heller. Forslag: Vi slutter å bruke ordet «normal» som en beskrivelse på mennesker. Vi trenger det ikke.

Ordet «frisk» havner i samme kategori i psykiatrien. Jeg er bipolar 2, og det regnes som en kronisk «lidelse». Jeg skriver «lidelse» i gåseøyne, fordi det ordet takler jeg ikke. Diagnosen min er ingen lidelse. Det er bare en beskrivelse av en del symptomer jeg har, som til sammen passer inn i pakka bipolar 2. Diagnosen er der for å gjøre det lettere for meg å forstå meg selv og hvorfor jeg er som jeg er, og fordi leger og terapeuter har et godt utgangspunkt når det gjelder medisinering og annen behandling.

Men så er det begrepet «frisk», da. Det er lett for meg å definere den perioden jeg var syk. Men når ble jeg frisk? Der er overgangene så glidende at det er umulig å tidsfeste. Det er lenge siden jeg var syk. Men diagnosen er der fortsatt. Jeg har «bipolar 2 lidelse i remisjon» skreiv fastlegen min i et dokument. Det er greit. Det kan jeg leve med. Jeg lever faktisk veldig godt med det. Å ha «bipolar 2 lidelse i remisjon» gjør meg fullt rusta til å være mamma, kone, politiker, og å ha 100% fast jobb.

Frisk, normal, syk, unormal. Irrelevant. Mitt mål er å være normalfungerende. For meg innebærer det å være en god mamma og kone, å yte det jeg kan på arbeidsplassen min og å engasjere meg politisk. Slik får livet mitt mening, og slik føler jeg at jeg er meg selv.

Jeg har nådd målet mitt, og vil aldri bry meg om å sette merkelappene «normal» eller «frisk» på meg selv igjen. Jeg er normalfungerende, og det er nok for meg.

1520 20190204165129248920

Gro Mari Hanem Høiby

Skriver om egne erfaringer med psykiske helseutfordringer.

Flere innlegg fra Gro Mari Hanem Høiby

Relaterte saker