4. mai 2021 Psykobloggen

Hva gjør man når man mister seg selv?

Når du gjør så godt du kan hver eneste dag, men likevel møter motgang på motgang over tid. Det gjør noe med deg.

Colourbox42943834
Bilde: Colorbox.

Hva gjør man når man mister seg selv?
Når man ikke vet eksakt når det skjedde eller hva som var den utløsende faktoren. Når du våkner opp morgen etter morgen og innser at du, du er så milevis unna deg selv som du aldri har vært før.
Og du husker hvordan du brukte å være.
Hva du brukte å føle.
Du husker at du var så mye fint.
Du husker at du hadde så mange farger å male verden med.
Du husker at det var en tid der du oppriktig tenkte at du hadde alt du noensinne hadde ønsket seg.
Du husker planene du hadde for framtiden.
Og du husker mest av alt håpet og naiviteten som svant hen sakte men sikkert.

Også våkner du opp en morgen og er så lei av å være denne nye, absolutt ikke forbedrede, men likevel nye versjonen av deg selv at du er utslitt av morgendagen før den i det hele tatt har kommet.

Og alle disse menneskene som hadde ønsket bedre for deg, håpet bedre for deg … du føler at du har skuffet dem.
Du ser det i øynene deres. Du hører det på den bekymrede tonen i stemmen deres.
Du føler det på stillheten i rommet når du er tilstede og de lenger ikke vet hva de skal si. For det når ikke inn.
Du har allerede stengt dem ute.
Du føler at du belaster dem ved å la deg selv svinne hen.
Du føler at du, ved å miste deg selv, også mister alle bitene de så av seg selv i deg.
Og nå ser de ikke seg selv i deg lenger.
De ser ikke deg lenger.
Du ser ikke deg lenger.

Men hvor ble du av?

Ga du for mye av deg selv til noen som bare tok og aldri ga noe tilbake?
Ga du for mye kjærlighet til noen som svarte med å bruke den mot deg som en svakhet og ikke en styrke?
Brukte du alt for mye krefter på å kjempe for å bli hørt, der ingen ville høre hva du hadde å si?
Ville du være så sterk for alle andre at du mistet styrken din uten at du la merke til det?

Jeg brukte å tenke at jeg var uovervinnelig.
Jeg brukte å tenke at det var ikke den ting i verden som kunne gå innpå meg.
Men det er ikke alltid sånn at det er en spesifikk hendelse eller en spesifikk problematikk som gjør at lyset i deg svinner hen.
Det er noe som pågår over tid.
Det er når livet aldri gir deg en pause.
Det er når du føler at du står alene i stormen og ikke har noen å snu deg til.
Det er når du føler at du aldri får nok luft til å trekke pusten ordentlig.
Det er når du gjør så godt du kan hver eneste dag, men likevel møter motgang på motgang over tid. Det gjør noe med deg.

Et mørkt dragsug

Til slutt gir du opp. Tenker at det ikke er så nøye. Tenker at gode ting ikke skjer med gode mennesker likevel. Tenker at det må være en slags grunn til at du ikke fortjener det livet du strever så hardt for å leve.
Tenker at du må straffe deg selv for alle de gale valgene du tok på veien. Valg du ikke tenkte på som gale da, men som du ser i ettertid at ledet deg på veien mot dette sorte hullet. Du skulle ha visst.
Tenker at du har kastet bort sjansen du fikk. Du vet ikke helt når du fikk den, men du vet du har kastet den bort.
Og alle fargene du brukte å male framtiden med, har blitt en slags grå masse der dagene handler mest om å overleve. Det handler om å komme seg gjennom en dag av gangen.
Du føler deg som et mørkt dragsug for omgivelsene.
Så du gir opp.
Du er 29 år og du har gitt opp.
Du er 29 år og tror at livet som du kjente det, er ferdig levd.
Du er 29 år og tror at framtiden er et slags dystopisk ødeland der din eneste misjon er å få dagene til å gå. En dag. To dager. En uke. En måned. Et år.

Reise tilbake i tid

Og du vil så veldig gjerne spole tilbake.
Spole tilbake til den tida alt var så fint og flott og fullt av lys. Ditt lys.
Du vil spole tilbake og bare bli der.
Bli der og love deg selv at du skal vite bedre denne gangen.
Denne gangen skal du vite hvordan du skal håndtere alle de bråe svingene og bratte bakkene du har framfor deg.
Denne gangen skal du tviholde på deg selv gjennom mørket. Denne gangen skal du ikke bli borte.

Og likevel, så håpløst og mørkt og kaldt og utrivelig som livet kan være noen ganger, så blir du aldri borte likevel.
Du fins der inne et sted, du er bare godt gjemt. Glemt av deg selv kanskje, men ikke av dem som elsker deg.
Du bor jo inni hjertene til så mange, og de har tatt vare på deg der.
Den du egentlig er.
De glemte deg aldri. De mistet aldri håpet.
De tvilte aldri.
De visste at du hadde styrken og motet i deg, men at håpet ditt hadde fått seg knekk.
De visste at om de bare holdt opp nok speil for deg å speile deg i, så ville du se alt du trodde verden hadde tatt fra deg.
Det var aldri borte.
Du var aldri borte.

Ny start

Og selv om det ikke går an å spole tilbake, så går det heldigvis an å finne tilbake til seg selv.
Det går an å starte på nytt. Det går an å få nye drømmer, og finne tilbake til alt du på et tidspunkt overbeviste deg selv om at du ikke fortjente.
Du får nye sjanser. Du får nye farger å bruke på lerretet ditt, og de er alt annet enn gråe.
Lyset ditt vil skinne sterkere enn det noen gang har gjort, og du vil sette så umåtelig mye mer pris på det, og du vil se verden med så mange flere nyanser nå som du vet hvordan det er å famle i mørket.
Nå som du vet at redsel for å miste det du har er en styrke og ikke en svakhet.
For du har alt som betyr noe.

Nadja

Nadja Iselin Wagelid

Nadja er frilansskribent og har vært med å stifte Mental Helse Nordkapp. Hun er opptatt av åpenhet rundt psykisk helse og har selv erfart depressive episoder.

Relaterte saker