25. mar 2015 Psykobloggen

Hvor er aldring i psykologien?

Annelise Dyrli: Kanskje kan psykologien hjelpe oss til å forstå hvordan det er å bli gammel, og være med på å gi de eldre en stemme.

Dyrli foto2 size large

Av Annelise Dyrli

Psykologi burde få eldre som enkeltindivider i fokus, og ikke kun som kostbare statistikker. For det er faktisk ingen som fortjener å bli redusert ned til tall. NOVA-forsker Svein Olav Daatland stilte en gang i 2003 det viktige spørsmålet om hvorfor aldring har fått så liten interesse innenfor psykologien. Nå er det tross alt noen år siden dette spørsmålet ble stilt, men jeg finner det fortsatt like aktuelt. For øyeblikket holder jeg på med nettopp dette, og fordyper meg i aldringens mystikk i masteroppgaven min i psykologi. Å finne noen til å veilede meg innenfor dette temaet har vært vanskeligere enn jeg trodde. De fleste som forsker på eldre har enten et samfunnsperspektiv eller et medisinsk fokus. Dette er selvfølgelig nyttig på sitt vis, men hvor er psykologien?

Psykologi defineres som det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser, mens utviklingspsykologien er forskningsområdet som ser på hvordan atferdsendringer og egenskaper kan relateres til alder – fra unnfangelse til død. Likevel virker det som hovedfokuset har vært på barns utvikling, heller enn eldre. Dette til tross for at man utvikler seg hele livet. Hvor er aldring i pensum?

I USA finnes det et begrep som kalles for ageism, eller alderisme som det har blitt oversatt til på norsk. Alderisme handler om et bestemt sett av ideer av diskriminerende holdninger mot eldre mennesker. Vi snakker altså om stereotypier av eldre mennesker. Disse kan ofte manifestere seg som lave forventninger til den eldres kognitive evner eller sosiale ferdigheter. Hvordan vet vi dette? Jo, psykologisk forskning har gitt oss svar. Det paradoksale er at det er kanskje nettopp alderismen som gjør eldre mindre attraktive å forske på. Forskningen lar seg stoppe av stereotypiene. Eldre mennesker er jo tross alt skrøpelige og «ferdigutviklede» individer. Plutselig har vi glemt at utvikling ikke stopper, samtidig som individfokuset forsvinner. Og når man først skal studere eldre har man en tendens til å se dem som en helhetlig gruppe, dette til tross for at dette kanskje er gruppen med størst variasjon.

Det er ikke til å komme unna at vi møter store samfunnsmessige utfordringer i løpet av årene som kommer. Det er en kjensgjerning at vi lever lengre og at vi blir flere som gjør det. Dette betyr også at vi kan jobbe og være samfunnsnyttige lengre. En del eldre arbeidstakere føler seg presset ut av arbeidsmarkedet og inn i tidlig pensjon. Med nye lovendringer skal eldre med nød og neppe få stå i arbeid lenger, men det er ikke opp til dem selv. Blir de plutselig ubrukelige og udugelige? Psykologisk forskning har fortalt oss en del om sosial ekskludering. Dette må vel sies å være overførbart hos pensjonering av eldre også? Hva skjer etterpå?

Budskapet mitt er særlig rettet til faget som ligger hjertet mitt nærmest: psykologien. Dediker også deler av den til alderdommen! Kanskje kan psykologi hjelpe oss til å forstå hvordan det er å bli gammel, særlig i en tid med svært raske endringer? Vi må jo ha et mål om å lære om hva fremtiden bringer?

Til ettertanke er det også at vi så ofte hører at unge sliter, mens eldre ofte lider i det stille. Kanskje psykologifaget kan være med på å gi dem en stemme?

Annelise Dyrli er masterstudent i psykologi ved NTNU, Trondheim. Skriver for tiden oppgave om balanse, aldring og fysisk aktivitet. Særlig opptatt av psykisk og fysisk helse hos eldre.