11. nov 2020 Psykobloggen

I 18 år var kniven min gode venn

Da jeg var 14 år begynte jeg med selvskading. 19 desember 2016 valgte jeg å kaste min gode venn rett i søpla, med hjelp fra min virkelig gode venn.

Pexels andrea piacquadio 3794255

Da jeg var 14 år så skjedde det nok noe i meg. Jeg hadde vokst opp under en psykisk syk mor og en stefar med psykopatiske trekk. Jeg hadde en halvbror som var mye syk og fikk all oppmerksomheten, selv når vi fikk besøk. Jeg vokste opp under mye psykisk og fysisk vold. Jeg ble aldri rørt fysisk, men opplevde at mamma og bror ble slått. Jeg følte meg verken sett eller hørt, for hvis jeg ble sint eller lei meg så fikk jeg høre at det var ikke noe å bli sint for eller lei seg for og det var meg det var noe galt med. Men hvem hadde rett til å bestemme at jeg ikke fikk lov til å bli sint eller lei meg? Og hvem kunne si at det var meg det var noe galt med, når ingen tok seg tid til å verken se meg eller lytte til meg. Egentlig ingen andre enn meg selv. Det gjorde jo at jeg begynte å skjule mine følelser. Jeg begynte å kjenne følelsene mine inni meg, men de gjorde så vondt at jeg måtte skade meg. Det føltes som en stor vond klump som ble større og større. Det var litt vondt i begynnelsen å kutte seg selv. Men så begynte jeg å føle at det var greit så lenge jeg skjulte kuttene. Hvem ville bry seg om de, når ingen viste at de brydde seg ellers, tenkte jeg.

Et kutt ble til mange. Jeg kutta meg mye på beina, for der var det ingen som så. Jeg lovte meg selv og ikke ta arma mine. Men jeg klarte ikke å la være der heller, så etter mange år, begynte jeg å kutte på arma også.
Jeg kutta fordi jeg hadde det så vondt inni meg. Familien min trudde jeg gjorde det for at jeg ville dø. Men da kan jeg med hånda på hjerte si at hvis jeg virkelig gjorde det fordi jeg ville dø, hadde jeg lyktes den gangen jeg hadde planlagt å ta livet av meg som 16 åring, men ble redda av en tilfeldig telefon fra onkel den dagen. Om jeg er glad for det i dag, så vil jeg vel si ja. Men jeg har hatt det tøft hele veien. Og ja, jeg har stått på kanten av stupet flere ganger, men forskjellen er at de gangene ville jeg ikke dø. Jeg trengte at noen rakk ut en hånd til meg. Det har desverre vært få av dem, men jeg lærte at hvis jeg vil leve, så måtte jeg faktisk kjempe selv. Så det er ikke så mange jeg kan takke i dag at jeg er i live, men noen få og min stahet skal få æren at jeg er her i dag fortsatt.
Jeg er glad for at jeg er i live. Jeg har opplevd mange vonde opplevelser i livet, men har fått mange erfaringer også.

Jeg endte første gang på legevakta med dype kutt i 2016. Jeg må si at jeg blei skremt over hvordan leger behandler mennesker med selvskadingsproblematikk.
Jeg har hørt mange fortelle sine opplevelser, men aldri trudd at det var så ille. Helt til jeg selv opplevde å ende på legevakta. To ganger var jeg der pga. selvskading. Og det var to forferdelige opplevelser. Selv i 2016 har man ikke lært hva empati er. Skremmende. Sykepleierne var jo så greie, men begge de legene jeg møtte de gangene kunne fint spart seg for oppførselen sin. Hun ene mente jeg bare kunne ta meg en løpetur når jeg fikk det så vondt, han andre snakka ikke til meg, så bare surt på meg og limte igjen det dype kuttet som absolutt burde vært sydd i stede, sykepleieren mente at det burde vært sydd.
Og jeg leser fortsatt om jenter/kvinner og gutter/menn som opplever å bli behandla dårlig pga. selvskading. Hvorfor er det sånn at de som sliter psykisk skal bli behandla på denne måten selv i 2020? Trudde vi hadde kommet lengre med all den åpenheten vi prøver å få frem hvert år.

Så 19. desember er min dag. Hvert år bruker jeg tid på å tenke på hvor flink jeg egentlig har vært. Jeg er faktisk stolt av meg selv. Stolt av at jeg i dag klarer å la kniven være min verste fiende. Selv om jeg i dag sliter en del med å kjenne på følelsene mine, så vet jeg at de kommer. Jeg sliter litt med å gråte når jeg bør være lei meg og ikke bli så kjempe sint når jeg ikke trenger å bli sint. Med tida til hjelp så trur jeg at det kommer en dag.
Og det finnes et håp for alle, selv om det er vanskelig å finne det for noen. Men med rett hjelp, respekt, at noen ser deg og lytter til deg kan man komme langt i livet.
Vi må tørre å bry oss om hverandre.

Lotte

Lotte har opplevd alt fra omsorgssvikt i barndommen, feilbehandling, feildiagnosering, feilmedisinering i psykiatrien over mange år, voldtekter og et forhold med psykisk, fysisk og seksuell vold i mange år. Å skrive om egne erfaringer og opplevelser gir henne styrke i hverdagen. Hun håper hennes historie kan hjelpe andre med lignende erfaringer.

Relaterte saker