27. mar 2019 Psykobloggen

I ekteskap med en med Asperger syndrom?

Ønsker med dette innlegget å gi et nyansert bilde av en ektefelle med diagnosen Asperger (AS) syndrom.

David thomaz 456732 unsplash

Innlegget er skrevet ut fra et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest et innlegg på Bergens tidene med med tittelen «Jeg skjønte at noe var galt med mannen min. Først som 74-åring fikk han diagnosen.» Dette er et debatt innlegg fra ei kone som er anonym, men dessverre så ble kommentarfeltet stengt pga. useriøse kommentarer.

Denne kvinnen forteller sikker ærlig og oppriktig hvordan hun har oppfattet sin mann i et langt ekteskap med en en mann som fikk til slutt diagnosen Asperger syndrom AS) som 74 åring. Hun forlot han, fordi et hat bygde seg opp i henne, som hun selv uttrykket det.

La meg først som sist gjøre det helt klart når jeg her skriver, så kan jeg ikke si at slik burde det være eller ikke være sammen med en med AS. Ekteskapet kan bli komplisert, og folk går fra hverandre av mange grunner, uansett diagnose eller ikke. En må i det minste høre to versjoner, for å få et innblikk i forholdet. Det er jo bare utrolig at noen kan holde ut så lenge hvis denne kvinnen som er nevnt i artikkelen opplever det slik hun gjør. Derfor tror jeg at det må være to som viser at de ønsker å bevare et forhold, om det er bare litt fra den ene. To for å bygge opp, en til å rive ned.

Jeg har selv vært gift i snart 40 år, mens 29 år av dem har jeg ikke visst om AS diagnosen i mitt ekteskapet, og kan bare vise til hvordan jeg med diagnosen Asperger syndrom, med min personlighet og mine begrensinger.

Det som jeg reagerer på er at dette innlegget fra denne kvinnen gir et ubalansert og misvisende bilde av en med AS. Det kan virke som om hun vet alt om AS på den måten det blir lagt frem på i dette innlegget. Siden vi får bare en versjon av forholdet, så vet en lite om hva mannen med AS mener og tenker. For å nevne noe av det som hun forbinder mannen sin med , og dermed også en AS diagnose på en godt voksen, er følgende:
Hun begynner med å si :

Da vi var nygift, spurte jeg ham om vi skulle gå på kino. Svarene på den type spørsmål var: «Jeg pleier ikke å gå på kino», «jeg pleier ikke å gå på teater», «jeg pleier ikke å reise med tog», «jeg pleier ikke å spise lapskaus». Så gjorde vi ikke det, da.
Dette fremstår som noe merkelig måte å være på, selv om en har en AS diagnose.
Rutiner preget av tvang. Alt må gjøres på samme måte. Feil.
Aldri impulsiv. Feil.
Ser ikke forskjellen på hva som er rett og galt før han får det forklart. Feil.
Forstår heller ikke ironi. Feil.
Lærer ikke av egen erfaring. Feil.
Kom ofte i konflikter med kunder. Ikke nødvendigvis.
Enhver form for kritikk blir møtt med aggresjon. Stemmer ikke, reaksjoner har mer med personligheten å gjøre.
Ble forbannet fordi kona var irritert. Igjen, reaksjoner er ikke med i noen av grunnkriterier.

Sitat fra henne selv: «Jeg husker at jeg så en film som var rørende, jeg ble på gråten. Han sa: «Hva er det med deg, du ser så “løgen” ut i trynet». Jeg var rystet, sjokkert. Et hat begynte å gro inni meg.»
Kjenner meg ikke igjen i dette. Jeg blir ofte rørt av filmer, hvis det handler om godhet.
Usikker, unnvikende og usosial. Ikke nødvendigvis.
Det trengs en debatt rundt forholdene til eldre mennesker med Aspergers syndrom, kommer det frem på slutten av innlegget . I dette tilfelle så dreier det seg ikke bare om AS, men hvordan fungere i et forhold, som i dette tilfelle å være gift?

For å si det generelt. Begynner en først å se feilene, eller ting, og så skylder på en diagnose, (her snakker jeg ut fra at ektefellen vet om den andres AS diagnose mens de fortsatt lever i sammen) så kan dette bare balle på seg, i den forstand "at han er bare slik "og at han ikke kan forandre seg noe vesentlig, noe som ikke er riktig. Bitterhet kan skape en barriere, eller det som verre er hat, så hvis en i tillegg har begynt å nære et hat til AS personen, så vil dette også gjøre han mer eller mindre sjanseløs. Det betyr også at den udiagnostiserte ikke ser helt hva en selv kan bidra med, nettopp for sine egne behov (udekte behov) kommer sterkt i fokus. En kommer inn i en ond sirkel der en kanskje påvirker mest hverandre negativ. En må i tilfelle forandre tanke mønsteret, som ikke er så enkelt.

Når alt kommer til alt , så er det god kommunikasjon hovednøkkelen mellom seg, og på den måten forstå seg selv godt nok til å formidle til den andre, hva en syns er tungt osv. Og ta selvfølgelig hensyn til dette så godt det lar seg gjøre. Hvis dette ikke er til stede, blir en mer eller mindre i sin egen boble. Fordi en må lære å se mye igjennom den andre, derfor er en slik kommunikasjon nødvendig for at ting lykkes bra i sammen. Så mange av trekkene som nevnes over, kan ikke sånn umiddelbart knyttes bare til en AS diagnose. Personligheten er nok mer avgjørende en sådan, og og hvor mye en selv er med på å forsterker av dette til en med diagnosen.

Det som jeg har erfaring med, og som kan skape konflikter eller frustrasjoner med en AS person i ekteskapet, er at en ikke er åpen nok, og da tenker jeg først og fremst på den med AS dette gjelder. Det dreier seg ikke bare om å være med på det ene eller det andre av interesser og tror at da er det bra. Jeg ville helst si til min kone det hun ville like å høre, godt ment, men kanskje i noen tilfeller for å unngå stress også.

Det kan ha noe med i tidligere av årene i ekteskapet at jeg var mer konflikt sky, redd for negative reaksjoner. Her misforstår i tilfelle en med AS dette, at åpenhet er en tillitserklæring som en ikke må holde tilbake, selv om det er negative følelser eller behov som ikke harmonerer med den andre. Dette gjelder kanskje mest menn? Det blir som to tannhjul som skal gripe inn i hverandre, der det ene tannhjulet er helt slett på en del steder, og en mister gripefeste, eller en har ikke nok å ta tak i, for å komme videre. Jeg måtte lære meg å formidle mine følelser og tanker godt nok, noe som tok lang tid. Jeg følte også at jeg ble forhindret også på nettopp en slik åpenhet .

Når en med AS og sine begrensninger blir møtt med krav og mas utover det en AS person klarer å motivere seg til, så kan dette gjøre problem større, fordi han ikke klarer å takle dette, slik at ektefellen ikke forstår de grunnleggende vanskene hans. Det er det lett å tillegge flere unødvendige trekk en det som har med AS diagnosen å gjøre, for en må også ta personligheten i betraktning. Det er bare noen få hovedkriterier for AS, så når en hører om mange trekk og væremåter til en med AS, er dette mye tilleggs vansker, personligheten, også andre diagnoser, ja til og med alvorlige sinnslidelser er blitt forvekslet med AS.

Det er lett å skylde på en diagnose, og som kan vær godt ment, men samtidig så kan en plassere han på et feil sted. En med AS diagnose er jo noe helt annet en bare diagnosen. Det er viktig at en ektefelle med AS også kan se seg selv opp i dette, å gi sin versjon i sitt forhold. En med AS er vanligvis flinke til å uttrykke seg, hvis de ikke har en tung autisme da? Ellers kan en med AS være vennlighet, ha omtanke, være kjærlig, og være innstilt på å gjøre det som er rett.

16325910 10208324245687067 1032136437 o 901x1024

Gustav Koi

Gustav Koi er en kreativ person som har drevet med alt fra dogmefilm, animasjon og buktaling. Etter at han fikk diagnosen Asperger syndrom har han skrevet tre bøker om Asperger, og holder foredrag om diagnosen.