28. apr 2020 Psykobloggen

Innkapslet

Colourbox42948651

Hele livet etterpå: En venteøvelse, bortkastede tiår,
innkapslet i et sandkorn, å imitere et menneske,
aldri komme nær, forurenset kjærlighet,
en kontinuerlig skogbrann gjennom blodårene,
hendelsen klistret til alle bevegelser,
alle tanker, flyktige og tungsindige, glade og stramme,
alle menneskene, bortkastet, hele vandringen, som en misfarging i huden,
et preg på stemmen,
alarmsystemet som millioner av mørkeredde barn,
puste ut den sure panikken fra binyrene,
en venteøvelse, en endeløs forberedelse av et sprang
som aldri ble noe av, noe som skulle vært sagt men aldri ble våget å si,
allikevel, i taushet stjålent stable opp bokstavene: H, tvinge frem: A,
men så vente igjen, det blir for tungt, det blir for mye å bære frem, må vente noen år,
tumle med for mange farger,
nesten drukne i hjernens bunnfrosne fostervann, gjøre flere feil,
svikte på flere måter, skade flere som febrilsk forsøker å elske, sulten kommer
som en gjest i kroppen, gjør den hjemmekoselig, lover udødelighet, lover usynlighet,
sulte seg, overspise, bli skitten, bli ren, sult og overstadig metthet,
så nesten
tilfeldig i en uventet klarhet få skriblet ned: N, og det er skapt et ord,
men ikke mer, livet går sin gang, det brenner, brenner, tennes
og slukkes, dør og fødes igjen og igjen, famler med livets motor,
får ikke startet, må begynne på nytt, i et angstanfall kommer: V
og så når anfallet er over, spy ut: O, men nå nærmer det seg, og det kan det ikke,
det kan ikke nærme seg, det kan ikke sies, det må heller ødelegge,
marerittene er en feriebolig, helvetet er en godnatthistorie,
det må være slik, men noe dunker mot pannen, vil ut,
skriver: L, og så, mens en snur ryggen til seg selv: D,
livet, mer av livet siden, en ny kvinne orker ikke mer, etterlater bare en børste
med mørke hårstrå, en lukt av nedlåst nærhet,
korsfestet til en kompassnål av frykt,
hendene brenner, skriver: T,
alkoholen og pillene så, dempe, dempe, ikke tenke, bare tegne en sirkel: O,
skjære over pulsåren, skrive på speilet med blod: K, og nå åpenbarer det seg,
det som ikke ble sagt, hva latteren og gråten og skriket
og redselen hele tiden aldri uttrykte, gjøre det og det, stå opp og legge seg,
så usigelig trett, en setning,
men det mangler noe, det mangler et jeg, men å våge, plassere seg inn i dette fryktelige,
det må skapes en: M og så en: E,
det umulige er tvunget i kne,
en pistol ble rettet mot dets tinning, fikk det til å snakke, til slutt: G,
kroppen ødelagt og bygget opp, bygget opp og ødelagt,
et negativ av et liv, men nå står det der,
ta det i eie, skrive det ut i verden, sterkere slik, kanskje:
Det var i dag det hendte,
hendelsen fortsetter, tok aldri slutt,
skriver det som hender igjen og igjen,
som stadig gjentatte høststormer
har det eksplodert gjennom kroppens ødeland,
stadig trettere,
angstsvulster av dag og natt og morgen,
tvunget til å leve,
tvunget til å huske.

Men nå kan jeg skrive: Meg

Slik:

Innkapslet i et sandkorn
brukte jeg et helt liv på å formulere:

HAN VOLDTOK MEG

2765 20190918104853284704

Jørgen Stueland

Født 1971. Tidligere advokat. Har hele livet vært opptatt av mennesker i utkanten. Rusmisbrukere, psykisk syke, mennesker utsatt for overgrep, de som lister seg rundt gatehjørnene i verden. Ønsker å synliggjøre de usynliggjorte. Har selv mange sår, slitt med senvirkningene av overgrep og traumer.

Flere innlegg fra Jørgen Stueland

Relaterte saker