9. mai 2019 Psykobloggen

Jeg bestemte meg for å krige mot angsten!

Jeg er en av de heldige som nå kan si at jeg takler angsten og har funnet en måte å mestre den på. For ett år siden hadde jeg aldri trodd at jeg noen gang kom til å bli frisk. Alt føltes helt håpløst og jeg kunne ikke se lyset i enden av tunelen.

Aaaa

Jeg grep tak i hver dag og fikk såvidt gjort unna det jeg hadde av plikter i forhold til familie, men når nettene kom og i ensomme stunder hadde jeg så mye angst at jeg var helt utenfor min egen kropp. Dette er følelser jeg aldri hadde trodd fantes og som skremte vettet av meg. Jeg tok selv kontakt med psykiatrisk sykepleier i kommunen når jeg skjønte at jeg var på vei inn i noe jeg kom til å slite stort med, og fikk utrolig nok time på dagen!

Jeg er så evig takknemlig for at jeg møtte akkurat det mennesket som tok imot meg der.Jeg fikk til og begynne med to timer samtale per uke. Til og begynne med trodde jeg at jeg var fysisk syk i tillegg, og var til en rekke utredninger for å kunne konstatere at dette var angst. Først var jeg lettet over at det var “kun” angst, men så kom anfallene oftere og oftere og jeg slet veldig med å takle hverdagen. Jeg hadde ikke mulighet til å komme meg på jobb, og alt så ganske mørkt ut. Men samtalene hjalp og hver gang jeg kom ut fra en samtale følte jeg meg litt sterkere for hver gang. Det ga håp.

Jeg fikk anbefalt å ta medisiner for å kunne gå tilbake til vanlige sysler som å kjøre bil, ta buss og gå i butikken, men jeg følte det ville bli feil å starte med medisiner. Riktignok tok jeg en dose med Vival en kveld da alt gikk rundt,men merket også at den ga så god effekt at det ville vært farlig for meg å ta dette preparatet jevnlig. Jeg bestemte meg for å gå i ilden og krige mot angsten på egen hånd.

Da sykepleieren ble langtidssykemeldt i tillegg sto jeg plutselig helt alene og følte meg igjen maktesløs. Da fant jeg ut at dette var noe jeg bare måtte gjennom på egen hånd og at kun jeg hadde ansvaret for å bli frisk igjen. Det begynte med en enorm omlegging av tankegangen. Jeg hadde også mye tvangstanker som tok mye tid. For å ikke være for mye alene søkte jeg ny jobb. Jeg husker ikke mye av intervjuet fordi jeg var så angstfylt men det gikk tydeligvis bra og jeg fikk starte i ny jobb kort tid etterpå.

Noen av de første dagene skalv jeg da jeg satt med de andre i lunsjpausene, i redsel for å få et panikkangstanfall og fordi generell angst satt fortsatt godt i kroppen. Jeg kom hjem og var helt utmattet, men jeg fullførte en dag og stoppet anfallene på jobb med mine egne tanker “det passer ikke nå – det passer ikke nå” sa jeg inne i meg selv hver gang jeg kjente at angsten banket på. Ofte flyttet jeg meg noen cm fysisk og følte at det også hjalp til å komme ut av en angst situasjon.

Da kveldene kom og jeg var igjen alene kjente jeg ofte angsten banket på igjen og da gjaldt det å finne teknikker til å begrense eller stoppe et anfall. Jeg tenkte til slutt at dette skal faan meg ikke ødelegge livet mitt og begynte å ta opp igjen malingen. Denne gangen ble det ikke lystige fargerike bilder, men svart og rødt….Malingen har vært ren terapi, og i mye større grad enn jeg trodde at det var til å begynne med.Jeg har fått fine tilbakemeldinger på bildene som har blitt laget i denne prosessen.Jeg kan nesten si at jeg har distansert meg fra angsten via malingen. Men også gjennom møtet med sykepleieren som dro meg opp fra grøfta og fikk meg til å ta egenansvar og handle selv.

Jeg er utrolig stolt av meg selv når jeg tenker på at ifjor kunne jeg ikke kjøre bil, jeg klarte ikke handle mat alene i en butikk, jeg sov nesten ikke og kjente lite glede. Jeg kjenner større glede nå, etter at jeg har opplevd og vet hva angst egentlig er og alle følelser har vel blitt forsterket etter møtet med angsten men det gjør meg også mer ydmyk og takknemlig.

Anonym bruker av Sidetmedord.no

Anonym fra sidetmedord.no