4. mar 2019 Psykobloggen

Jeg eier min historie

Jeg ble ikke storesøster. Han hadde forslått mamma så hardt at legene ville fjerne barnet i magen.

Colourbox33632235

– Bank bank
– Hvem der?
– Din postdramatiskestress- fiende.
– Deg igjen? Du får IKKE komme inn i dag.

Jeg våkner og det oppstår ofte i min hverdag til alle døgnetstider, at noe banker på min indre dør. Det hender jeg ikke åpner døren, men ofte har jeg ikke noe valg. Jeg lever alltid i noen få troer i livet, en av de er ” stå i det” den andre er ” 10% er hvordan du har det, og 90% er hvordan du tar det”. Det har hjulpet meg i hverdagen, hjulpet meg til å eie min egen historie.

Jeg har levd under omsorgssvikt som barn, hvor jeg ble påført traumer som har formet meg som person på godt og vondt. I mange tilfeller får jeg ofte råd som lyder ” ta det med deg som en erfaring “. Det er vel og merke en svært positiv holdning til hva man har opplevd og stått i som har skapt mye uro, men.
Det er et men.
Det å skulle ta med seg dette som en erfaring krever mye, det sliter og det river. Når andre møter meg med dette, føler jeg ofte de ikke vet hva de skal si, noe jeg godt kan forstå. Det er ikke lett å skulle sette seg i andres situasjon, verken om man har opplevd lignende eller ei. Vi mennesker er forskjellige, enda så dømmer vi og snakker vi som en vilden sky om alt og alle. Det er et faktum og jeg dømmer ikke det, det er bare sånn vi er. Hvordan vi ser andre mennesker og situasjoner er noe vi danner bildet av i tidlige barneår.

Jeg opplevde rus, alkohol og vold. Jeg opplevde tro om at EN dag dør mamma, veldig snart. I dag, i morgen eller om en stund? De som skulle være omsorgspersoner ble redsler, usikkerhet og arr. Jeg har noen opplevelser og minner som har brent seg fast i meg, som jeg aldri helt vil slippe og som jeg ikke skal slippe. De er der for å minne meg på hvilket menneske jeg skal være, hvilken omsorgsperson JEG skal oppleves som for mitt barn.

I mine tidlige barneår kunne jeg ikke annet en å tro dette var normalt, hva visste jeg. Det vi lever i er det vi blendes av. Jeg kunne ikke vite hva den røyken innholdt, hva glasset innholdt og hvorfor skulle man ikke slå om man var uenige? Barn slår når de er uenige, de viser makt og ønske om å finne sin plass hvor de får bestemme og ha den fineste leken. Jeg var et snilt barn, vold var ikke min måte å løse en konflikt på. Poenget er at barn ofte tyr til denne handlingen frem til de får nok forståelse og forklaring på hvorfor vi ikke skal løse konflikter på denne måten.

Jeg ble eldre og fikk en større forståelse for hva som foregikk rundt meg. Dette var galt. Dette skal man ikke oppleve som barn, sånn har ingen andre i klassen det?

Jeg hadde mye fravær på skolen allerede fra 1.klasse, men om jeg var der turte jeg knapt delta i de forskjellige aktivitetene. Jeg ble mobbet. Jeg var redd både hjemme og bort. Jeg var redd, bortsett fra da jeg omsider kom hjem til pappa annenhver helg. Det var et fristed, et sted hvor jeg følte trygghet. Pappas fang var min trygghet. Jeg sovnet alltid oppå magen til pappa, til jeg var litt for stor, men dette var min havn. Husker mine såre tårer på trammen når pappa leverte meg tilbake på søndag- efta. Det var et rop, rop om hjelp.” La meg bli med hjem der hvor jeg kan være et barn”.

Det sies at barn får en 6 årskrise hvor man skal danne sine verdier, hvordan man ser på seg selv og andre. Jeg ble voksen. Jeg ble mer og mer opptatt av å passe på mamma og lillesøster. Oftest etter endt skoledag ble jeg møtt med stengt dør hjemme, ofte etter en vond dag på skolen med mobberne. Jeg har aldri vært deltagende i gymnastikk på skolen, da de var verst om de kunne rette oppmerksomhet mot meg i aktiviteter. Jeg var jo trossalt dårligst og stygg. Når vi er inne på 6 års krisen, selvfølelsen min ble dannet på hva andre sa til meg. Jeg var stygg. Jeg forble ” stygg ” i hodet mitt. Dette sitter i meg den dag i dag. Jeg ble ikke fulgt opp i forhold til læring, hang dermed etter i det meste. Jeg tror ikke jeg har levert en eneste lekse i mine skoleår. Bortsett fra etter jeg begynte på skolen som voksen. Jeg bodde siden av en av de verste mobberne, men heldigvis bodde det et eldre ektepar over vegen som ofte tok meg inn i varmen når jeg stod ute og ventet på mamma.

Husker sårt noen episoder fra hjemme. Den ene verre enn den andre. Jeg skulle bli storesøster for 2. gang, dette ble jeg fortalt om kvelden rett før sengetid. Jeg ble glad, oppspilt og klar for å ta fatt på oppgaven som storesøster for 2. Det ble aldri sånn. Jeg gikk opp i sengen min, la meg glad og lykkelig. Dette skulle gjøre forandringer hos oss. Trodde jeg.

Det gikk ikke mange minuttene før jeg hørte bråket i under etasjen. Jeg kunne høre mamma skrike for livet, jeg kunne høre hun ble slått, slengt og kastet. Jeg kunne føle mammas smerte i meg. Jeg kunne se for meg alt, alt jeg ikke burde sett. Jeg lå stille, tårene sprutet, lagde ikke en eneste lyd. Før jeg plutselig skrekk alt jeg kunne, for harde livet. Jeg bare skrek og skrek helt til jeg hørte tunge raske steg opp trappa. Døra mi ble slengt opp og der stod han, mannen som formet min barndom. ”Om du vekker lillesøster nå, så får du en omgang du å” Jeg ble stille igjen, stiv som en stokk og tårene rant. Jeg hadde en telefon på nattbordet mitt, jeg kunne ringt. Jeg kunne ringt pappa, men jeg var for redd til å ta i telefonen.

Jeg ble ikke storesøster. Han hadde forslått mamma så hardt at legene ville fjerne barnet i magen.

Stine Solberg

Stine Solberg har egen blogg.

Relaterte saker