30. jun 2020 Psykobloggen

Jeg gruer meg

Backlit beach clouds dark 289998

Jeg gruer meg til ferien. Jeg er ung, og skulle ønske jeg kunne dra på venninetur, festival etc. men jeg har ingen dra med. Jeg har riktignok foreldre, så kommer jo til å tilbringe litt av den med de, men føler meg likevel helt alene. Mamma skjønner heller ikke, som om jeg har «valgt» å være alene.

Jeg har lekt med tanken om å feriere alene. Jeg har så veldig lyst til å se mer av verden. Men i tillegg til å være ensom, er jeg også sykt sjenert og får rimelig panikk om jeg er alene om noe helt ukjent. Tror også at det kanskje vil sette mer fokus på att jeg er alene, og at jeg ikke kommer til å klare å nyte ferien.

Jeg orker ikke tilbringe den med hvemsomhelst heller. En burde kanskje ikke ha lov til å være «kresen» i min situasjon, men å være med noen, bare for å være med noen, gjør meg ikke mindre ensom. Jeg blir bare ikke alene.

Jeg har mer eller mindre bare akseptert at jeg må tilbringe dette livet i ensomheten. Men det betyr ikke at det ikke gjør vondt, jeg bare har ikke krefter lenger til å «prøve».

(At jeg har akseptert det er løgn, det er bare noe jeg sier til meg selv for å ikke bryte aldeles sammen).

Ønsker du å bidra til Psykobloggens sommerkampanje #psyktsommer2020? Send mail til psykobloggen@mentalhelse.no. Du kan være anonym og du har full rett til å få din tekst slettet om du i etterkant skulle angre. På forhånd takk.

Nyttige linker:

Råd mot isolasjon og ensomhet
Hvordan få venner i voksen alder
Slike takler du ensomheten
Mental Helse Svartjenestene

Anonym

Flere innlegg fra Anonym

Relaterte saker