10. aug 2016 Psykobloggen

Jeg skal være den jeg egentlig er

Jeg er Kristin og straks 39 år. Jeg har hele livet følt meg annerledes. Har nok prøvd å passe inn å være som «alle andre.»

Colourbox8678189 size large

Av Kristin Sande

Har alltid hatt store utfordringer personlig, men har kun i senere tid funnet ut hvorfor. Jeg er ikke rar eller psyk jeg? Jeg har bare hele livet trodd at JEG var rar og tok så mye plass, og at den verden jeg levde i ikke «orket» rar og annerledes! Man kunne jo liksom ikke gå på intervjuer å si hei, dette er den jeg EGENTLIG er, og jeg passer egentlig ikke inn i 8-16 rotte racet – vil dere ha meg for det? Så jeg har bare prøvd så godt jeg kunne å blende inn jeg i alle år. Vel, det funket jo egentlig aldri i lengden. Jeg trodde jeg måtte legge lokk på den jeg var, prøve å jobbe hardt med å få det til i livet på den måten «alle andre» fikk det til. Så egentlig så har jeg jobbet overtid i alle år, hatt dobbelt opp! Ikke bare skulle jeg ta utdannelser å skaffe meg gode jobber og gjøre det bra, men jeg skulle samtidig jobbe med meg selv på det private plan – hver eneste dag. Oppføre meg «vanlig» og passe inn i A4 boksen, som ærlig talt nesten har tatt livet av meg.

Alltid vært ambisiøs og målrettet, alltid higet etter utfordringer og utvikling. Kreativ og svært løsningsorientert, problemer eller utfordringer som har kommet min vei har jeg alltid tatt som en «utfordring», hvordan kan JEG løse dette. Har alltid blitt veldig kreativ når «kriser» har oppstått. Har tenkt at dette skal jeg klare, dette må jeg bare klare – alene. Ettersom man blir mer voksen og ansvarsfull, og i tillegg har et barn å ta seg av, samt være en rollemodell – ja da blir ting straks mer vanskelig å håndtere – alene.

Jeg innser at jeg sitter med veldig mange ressurser og egenskaper iboende i meg, men som aldri helt får kommet til sitt fulle. Jeg møter hindre og blir ofte syk, jeg slutter ofte i jobber og får nye. Sykefravær har alltid vært høyt. Men jeg får alltid det jeg ønsker og de mål jeg har satt – jeg klarer meg alltid på et vis. Gode jobber, danser meg gjennom intervjuer, er en født selger og har karisma. Overbeviser alle. Flink på skolen og får gode karakterer!

Hva er i veien med meg? Hvorfor klarer jeg ikke det som de fleste andre klarer? Jeg er jo alltid flink i jobbene mine, i utdanningsløp, men går alltid på en smell. Jeg får det bare ikke til, å holde ut i noen av disse jobbene. Sånn er det i forholdene mine også. Etter mye hard jobbing med meg selv over år, innser jeg til slutt at jeg faktisk trenger litt hjelp, at jeg ikke lenger kan klare dette selv, nå når jeg må være så ansvarsfull og et godt forbilde for min sønn.

Jeg innser at det ikke lenger er flaut å skjule den jeg er, jeg innser at det er der mye av mine problemer kommer fra. Jeg begynner å nøste opp i denne lille Kristin på rundt 7 år, hvem hun egentlig er, og hva som egentlig gjør henne glad og lykkelig, alle egenskapene hun har, både gode og mindre gode. Jeg kan faktisk bare snu de mindre gode til noe nyttig, jeg kan faktisk få bruk for de allikevel. Jeg innser også hva som suger energi ut av meg og gjør at jeg fort blir veldig sliten og stresset som person. Hva som gjør at jeg går på disse smellene, mønsteret jeg alltid har hatt opp gjennom. 

Jeg har alltid vært modig og uredd, hopper inn i utfordringer og tar de på strak arm! Men hvorfor har jeg ikke før turt å hoppe inn i det å kun være meg? Være meg selv uten å tenke at jeg er rar eller annerledes eller «syk» i hode? Med mye egeninnsats og litt terapi på sidelinjen, og et system som har kommet rundt meg å gitt meg litt trygghet, kan jeg endelig tørre å gjøre det: Jeg hopper UT av de «vanlige» utfordringene denne gangen, og inn i meg selv! Som egentlig er den største utfordringen av de alle, den jeg har unngått. Jeg sier opp den gode jobben og karrieren min, jeg dedikerer året til å kun finne mer ut av meg selv, helbrede meg selv, få hjelp og puste med magen.

Jeg kjenner meg sterk, klar for endring, klar for å blomstre med alle mine egenskaper og ressurser, og studerer meg selv nøye og analyserer meg selv mye. Jeg har faktisk muligheten til å forandre liv, jeg har evnen, ressursene, motet, livserfaringen – og nå kommer all utdanningen og arbeidserfaringen min også til nytte. Det var en mening med alt allikevel ja, det var det jeg alltid tenkte sånn innerst inne. At alt har bunnet ut i dette, min fremtid, min plan – og en dag bare få være meg.

Jeg har vært i de skoene som mange nå går i – de tunge skoene. Den kroppen som ikke ser håp eller lys i tunnelen, den kroppen som er konstant sliten mentalt, og den kroppen som ikke forstår hva som er galt i seg selv. Jeg har funnet en vei å endre den følelsen, jeg ser hvor skoene trykker rundt omkring. Jeg har erfart det selv på kroppen. Jeg vet hva som ikke fungerer og hvor i systemet det er et hull. Jeg ser jeg kan bidra med å tette dette hullet. Men hvordan? Jeg har tusen tanker og ideer, jeg leser mye og skriver mye i hjerteboken min, vet ikke helt hva det skal føre til. Alt jeg vet er at jeg alltid har vært ambisiøs og målrettet og får til alt jeg har bestemt meg for. Denne gangen har jeg bestemt meg for kun å være MEG. Jeg skal få hverdagene og livet til å tilpasse seg meg, jeg skal ikke måtte lenger tilpasse meg verden, det er da jeg blir syk. Jeg er ikke et A4 menneske, og var det heller aldri. Jeg er et B menneske også, og det er heeeeeeeelt okey!

Hvorfor skal jeg prøve å passe inn og presse meg til et liv jeg blir syk av? Fordi det er det mest naturlige å gjøre, vel, det er ikke naturlig for meg. Det er derfor jeg alltid har slitt, det er derfor jeg har blitt syk. Jeg må gjøre slik at jeg kan få brukt hver eneste ressurs og mulighet i meg, jeg skal skinne, jeg skal oppnå ting på MINE premisser denne gang, men som samtidig kommer til å hjelpe mange andre mennesker. Jeg skal tette hullet, jeg skal hjelpe andre å gå i mine spor slik at de ikke lenger trenger å slite seg gjennom den utrakte snøstien med sine tunge sko. Jeg har gått i forveien for dem, jeg har forhåpentligvis gjort det lettere for de å gå nå.

Kristine sande

Kristin Martine Sande

Jeg er snart 43 år og mamma til to, alenemamma som det så fint heter – og holder på med en videreutdanning i psykisk helse

Flere innlegg fra Kristin Martine Sande

Relaterte saker