23. sep 2019 Psykobloggen

Jenta med den blå genseren

Colourbox22793161

“Det er Mia. Jeg har noe jeg må fortelle deg.” Stemmen hennes skjelver. “Jeg er så redd for at du ikke ville se på meg med samme øyne etter denne samtalen.”

Jeg husker den ennå. Samtalen jeg hadde med en av mine beste venner for 15 år siden. “Jeg er alvorlig psykisk syk.” begynte hun. Legene hadde gitt henne en tung diagnose og nå skulle hun bli innlagt.

Jeg ble rørt over tilliten hennes. Mia var jenta i den blå genseren som ble bestevennen min etter og ha flyttet sørover fra Bergen i fjerde klasse.

Ingen av oss var særlig hipp i klassen. Men vi lyste opp dagene til hverandre. Vi sang, lo og tøyset.

Det hende vi kranglet og gråt også. Vi ler den dag idag over episoden hvor jeg ble sendt til rektor etter og ha lugget Mia så hun begynte å gråte.

Men vi har alltid hatt et bånd mellom oss fra vi var små og hverken sykdom eller tider med mindre kontakt har noensinne forandret det.

Schizofreni er en svært stigmatisert og tabubelagt sykdom. Mennesker med denne diagnosen er «gale» og «psycho». Det er vonde ord å bli beskrevet med.

Les mer om schizofreni.

Den 10 Oktober er verdensdagen for psykisk helse. Det viktigste for meg fra den dagen Mia fortalte meg at hun var syk var at hun skulle vite og være like trygg på at jeg ville være vennen hennes forsatt.

I lange perioder kunne vi være uten kontakt. Tider hvor telefonbruk var forbudt. Men hun visste jeg alltid ville ta opp røret hvis hun fikk muligheter til å ringe. I gode perioder møtes vi også. Det vil si noen ganger hadde hun pleiere med seg. De måtte da ha navnet og nummeret mitt. Jenta som satt ovenfor meg var blek og sliten, men jeg så øynene glitre over å kunne dele en kopp te med meg.

Det var aldri et krav om at jeg skulle forstå alt. Men et ønske og håp om at jeg forsatt kunne se henne selv når hun var syk og hadde det tungt.

Jeg gjorde det. Jeg vil alltid gjøre det. Veien har vært kronglete og tøff. Mia sier selv at hun etter mange år fant kraft og viljen til å kjempe. Det kostet nesten livet hennes.

Jeg er innmari stolt over å kunne fortelle at Mia har det veldig bra idag. Hun både jobber, kjører bil og har et fint og sosialt liv med venner og kjæreste.

Idag blir hun sett på en resurs innenfor fagmiljøene for psykisk helse og holder stadig foredrag.

Mia er et levende bevis på at psykisk sykdom er noe man kan lære seg og leve med. Det er ingen skam. Det kan skje alle. Ingen har noen garanti for ikke å pådra oss sykdommer igjennom livet. Psykiske så vel som fysiske.

Mia og jeg lærte hverandre tidelig betydningen av ekte vennskap. Vi lærte mye om tålmodighet og hvor viktig det var å holde gode minner tett inn til hjerte i tøffe tider. For Mia er virkelig der for meg også. Få har stått så mye på døra mi de siste årene som det Mia har. Vi har begge kjent livet på ulike måter noe som gjør samtalene våre dype og ekte. Det er noe sant i at den som har kjent smerte på kroppen har lettere for å strekke ut en hånd selv også.

Jeg kjenner flere modige, sterke, flotte mennesker som sliter psykisk. Noen er åpne om de daglige kampene, noen kjemper i det stille.

Jeg vil oppfordre alle som leser dette innlegget til å våge. Strekk ut en hånd. Se dine medmennesker i øynene. Du trenger ikke forstå alt. Det viktigste er at du er der med varme og kjærlighet.

Silje

Silje Ludvigsen

Silje er opptatt av likeverd, et rausere samfunn og bekjempelse av ulike fordommer vi mennesker blir møtt med. Bare med varme, kjærlighet, åpnet og respekt kommer mennesker nærmere hverandre. Tørr og se dine medmennesker i øynene gjerne de som lever litt annerledes enn deg. Silje har egen blogg.

Relaterte saker