10. apr 2015 Psykobloggen

Kunnskap om høysensitivitet gjør frisk

Trude Sletteland: Jeg blir litt redd når psykologer og psykiatere og andre i hjelpeapparatet velger å fornekte høysensitivitet.

Sletteland froto size large

Av Trude Sletteland

Jeg var på seminar i går. På et sånt et som setter spor. På et sånt et som sier meg at hjelpe og trøste, vi har en jobb å gjøre. ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) hadde seminar om høysensitivitet og sykdom. Det er jo ikke mitt spesialfelt, så jeg regnet med å lære noe nytt. Jeg fikk i alle fall noen nye tanker og en enorm bekreftelse på at det vi gjør er viktig og riktig, vi som jobber med høysensitivitet.

Kirsten ble frisk da hun omsider ble sett, som den friske delen av seg. Etter årevis i psykiatrien, med ørten diagnoser og spiseforstyrrelser. Da hun ble sett, ble hun frisk og fikk mulighet til å forstå hva som hadde skjedd og til sist fortelle verden om det. Det er sånn verden kan lære. Ved å lytte til de som klarte seg. Kun to av hennes medpasienter fra institusjonen hun var på som ung, lever i dag. Suksessraten var liten. Og slik som hun ble behandlet, blir folk behandlet i dag. I Norge som i Danmark, hvor hun er fra.

Dette er ikke kun en personlig historie fra en tilfeldig overlevende. Hun har skrevet bok, med bakgrunn i sin historie og godt fundamentert i forskning. Forordet er skrevet av Finn Skårderud, den norske professoren i psykiatri. «Ikke alle sensitive mennesker har spiseforstyrrelser, men alle som har spiseforstyrrelser er sensitive,» sa hun. Altså bør man kunne noe om høysensitivitet dersom man skal kunne forstå spiseforstyrrelser.

Jeg blir litt redd når psykologer og psykiatere og andre i hjelpeapparatet velger å fornekte høysensitivitet. Jeg hører så mange historier, opplever så mange episoder, av at bare forståelsen av det er veien til et nytt å bedre liv. Fort. Dette var en slik historie.

Det dreier seg om å bli sett. Er du syk, blir det satt likhetstegn mellom deg og sykdommen din. Men det er det jo ikke. Du er ikke sykdommen din – sykdommen er jo det syke! Derimot er det likhetstegn mellom deg og sensitiviteten din. Du er sånn, kan ikke gjøre noe med det, og skal det heller ikke. Sensitivitet er ikke negativt. Man må lære å forstå det, og bruke det positivt. Er du venstrehendt, skader du ikke venstrehånden din for å bli bedre i å bruke den høyre. Du trener den venstre, selvfølgelig. Når en sensitiv person kan leve i og med sensitiviteten sin, har han eller hun det bra. Det er jeg selv det fødte eksempel på. Og siden jeg vet det, har jeg brukt det i jobben, og sett at det virker på andre også.

Kirsten som sto der og fortalte oss om sykdommen sin, fremsto som særdeles trygg og ressurssterk. Selvsagt er hun ikke bare trygg, da hadde hun ikke blitt syk. Men å være utrygg er ikke en del av en selv. Å ha tilbøyeligheter til å være utrygg i en utrygg situasjon, er en del av deg. Derfor ble hun syk. Hun var utrygg, og mangelen på kunnskap rundt henne, gjorde henne utrygg og syk.

Jeg så The Imitation Game i går. Alan Turing var homofil og fikk tvungen behandling for det. I dag virker det helt absurd. Det kan jo ikke medisineres bort – han er jo sånn! Medisin som endret hans evne til å arbeide, tenke, være seg selv. For å bli kvitt sykdommen. Groteskt. Men det er dette vi gjør med psykisk syke. Vi medisinerer dem. Ingen spør om det er galt. Men det er akkurat det samme. Kirsten og mange med henne ble og blir medisinert så de ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde, ikke klarer å snakke rent, for å bli kvitt sykdommen. Blir de det? Nei, ikke når sykdommen er forvirring rundt hvem en selv er. Og det var problemet til Kirsten. Det er problemet til mange spiseforstyrrede. Det er problemet til mange psykiatriske pasienter.

Saken er at vi helst ikke skal kjenne oss selv i dagens samfunn. Vi blir målt på våre handlinger, på hvor flinke vi er og på hvordan vi ser ut. Hvor flinke vi er til å tilpasse oss. I skolen som i arbeidslivet som i psykiatrien. Ingen spør hvem vi egentlig er. Selvhjelpsbøker er hånet fra flere hold. Personlig utvikling er noe for de alternative. Men saken er at vi kjenne oss selv for å vite hva som er galt, når noe er det. Ellers reparerer vi bare symptomene som forteller at noe er galt.

Høysensitive er annerledes enn andre. De er mer sensitive. Når hele verden sier at de ikke skal være sånn, blir mange utrygge på seg selv. De presser seg inn i en form som ikke passer, og føler seg konstant feil. Mangelen på kunnskap om sensitivitet gjør mange utrygge og syke.

Kirsten forklarte hvordan hun i mange år var taus, fordi hun ikke visste hva som var problemet. Det ble vurdert som uvillighet. Uvillighet blir behandlet med tvang eller med mangel på hjelp. Vi trenger et mer sensitivt hjelpeapparat som kan hjelpe de syke med å se problemene, ved først å vite hva som er bra. Ingen er bare syk. 100% syk er død, sa Kirsten. Det er alltid noe i et levende menneske som er friskt og bra og som man kan bygge på.

Etter seminaret kom flere foreldre bort til meg og fortalte om sine barn som vegret seg for skolen. Hjelpeapparatet sier «Men de jo …» og oppfordrer til å sette hardt mot hardt. Tvinger man barna til det de ikke kan, det som de blir redd av, så de får stadig sterkere angst. Sånn fungerer hjelpeapparatet i dag. Det skal sørge for at alle passer inn i samfunnsmalen. Konsekvensen er at barna mister seg selv og blir redde. Faktum er at det går an å guide barna til det de blir redde av, dersom det ikke er farlig. Men tvang skaper angst.

Vi er nødt til å komme dit at samfunnet innser at det er menneskene i det som er ressursene, og ikke som vi tror i dag, at rammene rundt er det. Vi må tilpasse rammene rundt, slik at enkeltindividene har mulighet til å finne sin plass. Det eneste vi da kan gjøre, er å lytte, med store ører, til hva de har å si. Til det må vi utruste dem slik at de kan si det. Hjelpeapparatet må forstå såpass at de kan hjelpe å sette de rette ordene på problemene.

Ikke alle høysensitive har spiseforstyrrelser, men alle med spiseforstyrrelser er sensitive. Tenk på det. Hvorfor vil ikke psykiatrien lære om høysensitivitet da? Det kan jo gjøre jobben deres ufattelig mye enklere.  Og livet til de syke friskt igjen.

Trude Sletteland er daglig leder og gründer av Impulssenteret i Bergen. Kronikkforfatter og forfatter av Høysensitivitet – en håndbok. Hun har også en egen blogg