4. mar 2019 Psykobloggen

Møte med behandlere utenfor institusjonen

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri.

Blogg

Jeg husker selv fra tiden jeg jobbet i matbutikk at jeg kjente igjen kundene. Jeg la også merke til matvarene de kjøpte. Vi er jo bare mennesker. Og mennesker er nysgjerrige av natur. Vi legger merke til ting. Og vi husker.

Jeg ringte moren min. Mamma, hjelp. Bare vær snill å hold tråden. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe. Men det gjør tilfeldigvis overlegen fra sykehuset også. Jeg svetter. Hendene mine skjelver.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri. Eller jo, jeg vet hvorfor. Tanken på fortiden, på alt det vonde. Tanken på mennesker som gjorde meg vondt. Men også tanken om at jeg gjør dem utilpass. Bare ved å se meg. Bare det å se dem inn i øynene er nok til å slå ut pusten min.

Et blikk. Et øyeblikk. Hvorfor er det slik? Jo, fordi de vet min historie. Fordi de har lest min journal. Fordi de har beskrevet meg og min psykiatriske presens. Psykiatriske fremmedord.

Et blikk. Et øyeblikk. Og en hel historie.

Taushetsplikt, minner moren min meg på. Taushetsplikt ja. Men det er bare det at noen ganger verker taushet mer enn ord.

Jeg skal være forsiktig med å si jeg vet hva andre tenker, men i visse tilfeller har jeg nok den sjette sans. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at pleierne som la meg i belter den gangen også syns det et ubehagelig å møte meg på gaten. Jeg syns hvertfall det. Det er klart at den uskrevne regelen om at de ikke kan hilse med mindre jeg gjør det selv gjelder. Men likevel. Ubehaget kommer. Og denne byen er faktisk ikke så stor.

Så jeg fikler med hendene. Leter febrilsk etter mobilen i veska. Og jeg ringer moren min og gråter. For dette ubehaget vil jeg ikke stå i alene. Jeg liker å tenke at jeg er rimelig kvikk sosialt sett, men denne situasjonen klarer jeg ikke løse på egenhånd.

Det er mulig jeg overdramatiserer dette en smule. Men jeg tror ikke jeg er alene om å finne det ubehagelig, rart, og muligens litt kleint å treffe på behandlere der ute i det fri.

Jeg husker fra da jeg var liten at jeg fikk høre at konger og dronninger også gikk på toalettet. Jeg trodde ikke på det først, for de var tross alt konger og dronninger. Men det er jo sant. De også gjør sitt fornødne. Selv med den lille teorien i bakhånd syns jeg det er snodig å se for meg behandlere i et såkalt normalt dagligliv. Så det å treffe de mellom potetgullet og dopapiret på Kiwi er nesten utenkelig.

Men hvem sa det var jeg som måtte ta hensyn til denne ubehageligheten? Nok er nok. Lenge leve taushetsplikten. Lenge leve rak nakke og høy hake. Dette skal jeg fikse. Det finnes nok av problemer å ta av. Jeg nekter at dette også skal bli et.

1358 20190204165039728911

Eline Skår

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer i fra psykiatrien og livet mitt forøvrig, og på den måten redde verden. Litt. Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår