24. nov 2016 Psykobloggen

Når løsningen er sosial lobotomi

De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.

Img 0661 size large

Jeg har aldri vært innlagt i psykiatrien selv, men jeg har benyttet meg av DPS når jeg har trengt det, og jeg har vært veldig heldig med å få en god psykolog som virkelig har hjulpet meg. Jeg har en fantastisk fastlege som jeg har jevnlig kontakt med og som følger meg opp med tanke på medisinering og generell helse. Jeg er trygg på at jeg aldri blir overmedisinert, eller feilmedisinert, og jeg har selv alltid et valg i forhold til hvilke medisiner og behandlingsformer jeg benytter. Min lege har hjulpet meg slik at jeg har fått rom til å pushe meg selv og vokse, ikke bare sitte i en stol å glo ut vinduet hele dagene, selv om mine diagnoser kan være potensielt alvorlige. Min fastlege hjelper meg å øke min livskvalitet gjennom å gi meg rom til utvikling, ikke gjennom tvang og tung medisinering, men gjennom anerkjennelse, forståelse og medmenneskelighet.

Når jeg leser i media om tvangsbruk og tvangsmedisinering så ser jeg mange ting som er problematiske. For det første er tvangsbruk som for eksempel det å legge i belter, nærmest å regne som et overgrep. En ting som ser ut til å være felles for ganske mange som lever med psykiske lidelser er at de har opplevd traumer i livet som gjerne har trigget psykiske lidelser. Når du som fagperson skal jobbe med å opparbeide tillit hos et menneske som har levd med overgrep, er det da videre gunstig å benytte metoder som fremkaller samme følelser og reaksjoner som overgrepet gjorde? Vil ikke det egentlig fungere imot sin hensikt?

Selvfølgelig forstår jeg veldig godt at det også er snakk om de ansattes sikkerhet, og ja alle som arbeider innen psykisk helse skal ha trygge arbeidsdager på jobb. Men det jeg selv har sett når jeg har jobbet innen psykisk helse og som jeg har sett hos meg selv, er at mennesker med psykiske lidelser trenger noen som kan presentere dem for håp. Noen som kan vise dem at de ikke består kun av sin lidelse, men at det finnes mye friskt og bra i dem også, som bør fremelskes slik at de får oppleve mestringsfølelse.

Fra ishakke til isolasjon

Istedenfor opplever jeg det som at vi med psykiske lidelser blir utsatt for sosial lobotomi. Vi har kommet oss bort fra ishakken, men er egentlig denne formen for lobotomi så veldig mye bedre og er egentlig samfunnets holdninger blitt så veldig mye bedre? Mennesker med psykiske lidelser blir sperret inne i det øyeblikket de blir for ubehagelige å forholde seg til for samfunnet, under påskudd om at de skal hjelpes. Når de først er sperret inne og gir uttrykk for sterke følelser som sinne og frustrasjon, så risikerer de å legges i belter eller få sterke medisiner som reduserer dem til en siklende masse som ligger urørlig i senga. Er dette å gi de med psykiske lidelser bedre livskvalitet?

Nei, dette handler om å gjøre dem håndterbare for de som jobber med dem, ja og sikre at de ikke skader seg selv da. Hva med å møte dem der de er? Hva med å bruke dagene sammen med dem til å finne de gode tingene i deres liv, lære dem ting som kan gjøre at de får bedre livskvalitet gjennom for eksempel styrket evne til å klare seg i dagliglivet (ADL: Aktiviteter i dagliglivet). All tid du som fagperson bruker sammen med mennesker med psykiske lidelser, teller! Hvert minutt er mulighet til å inspirere og veilede til vekst, istedenfor å belære og kontrollere.

Vi som har levd med psykiske lidelser blir stigmatisert i samfunnet. Under påskudd av å gjøre oss friske så låses vi bort fra alt sosialt, alt som kan gi oss input og sosial kompetanse samt verdi, fjernes. Alle stimuli som er med og hjelper oss å bygge relasjoner, få selvtillit, få mestringsfølelse og ikke minst får oss til å føle oss som en del av samfunnet, fjernes slik at alt stimuli vi får er kontrollert av såkalte fagpersoner. Vi blir sosialt lobotomert, ettersom ikke bare fagfolk, men menneskene i samfunnet fremdeles ikke føler seg trygge på at vi er som alle andre, vi er ikke defekte.

Erfaringskompetansen må inn

Alle mennesker trenger å bli sett og hørt, de med psykiske lidelser har gjerne opplevd å ikke bli noen av delene. Når den følelsen blir forsterket i hjelpeapparatet så får de ikke samme mulighetene til å få økt livskvalitet og alle mennesker skal og bør ha et minste minimum av livskvalitet og verdighet. Hvordan kan man gå frem for å gjøre noe med dette?

Ledelsen i de forskjellige foretakene må begynne å åpne seg opp for mer bruk av erfaringskompetanse og ta de med brukerkompetanse på alvor. De må begynne å gjøre plass til de som faktisk vet hvordan brukerne deres har det, de menneskene som har gått i samme sko som brukerne men som har kommet seg opp og ut. Men det betyr også at de gjerne må legge til rette litt for å få disse personene inn på arbeidsplassene.

Dessverre er det ikke alle som er like interesserte i det. Det kan se ut som om mange har problemer med å respektere at en tidligere bruker blir kollega, og at de faktisk har kunnskap som kan benyttes til å gjøre stedet bedre for brukerne. Det handler ikke om at den ene er å foretrekke over den andre, men fagpersoner og medarbeidere med brukerkompetanse kan faktisk jobbe sammen og utnytte sine styrker for å gjøre sitt beste for brukerne.

Oppbevaring og godhetstyranni

Dagens psykiatri ser ut til å handle mest om oppbevaring når ting har gått galt, og ikke forebygge samt øke livskvaliteten slik at man kan unngå at ting går galt. Mennesker trenger mer enn å bare bli oppbevart, bare eksistere i en konstruert virkelighet som en institusjon gjerne er. Mange oppbevares der store deler av året og kommer ut så institusjonaliserte at de ikke klarer å håndtere et vanlig liv.

Det siste året har jeg også lest en del om aktivitetssentre og dagsenter hvor mennesker med psykiske lidelser kommer for å ha noe å gjøre, når senteret har muligheter til å være åpent. Hva med å se på disse sentrene som noe mer en oppbevaring og tilby mer enn servering av vafler og syltetøy? Mange av brukerne tilbringer mange timer i uken på disse stedene. Ved å ha tilsatt miljøterapeuter og erfaringskonsulenter som kan tilbringe tiden med brukerne på disse stedene, vil man få muligheter til å bedre livskvaliteten deres på mange måter. Ved å lære dem ting de kan bruke for å gjøre sin hverdag lettere, kan man bedre ADL (trening på å mestre aktivitetene i dagliglivet) hos brukerne, og dermed øke livskvaliteten.

Selvsagt er det bra at man viser omsorg og serverer vafler til brukerne, men det bør ikke være det eneste som skjer på en slik plass. Det er faktisk grenser for hvor mye vafler en psykisk syk også kan spise. Men personlig vekst? Det finnes det ingen grenser for.

1698 20190204165216946567

Jessica Ryan

Jessica Ryan redaktør og eier av Revolt Media. Frilanser innen content marketing, copywriting og journalistikk.

Flere innlegg fra Jessica Ryan

Relaterte saker