30. apr 2020 Psykobloggen

Når «vi heldige» trenger trøst

I den sårbarheten vi nå deler sammen, ligger også muligheten til å søke sammen for finne styrke, trøste hverandre og lete etter nye muligheter.

Colourbox22183121

Mange kjenner i disse dager på sorgen over å være alene, uten kontakt med folk, uten tilbakemeldinger og nærhet til kjente fellesskap. Andre kjenner på sorgen over å miste jobb og muligheter. Sorgen over å måtte tåle mer av det vonde som skjer i noen hjem.

Vi avkles tryggheten og forutsigbarheten vi har vært vant til i mange tiår. Nye tap og savn kommer til overflaten. Flere trenger trøst, ikke nødvendigvis terapi eller gode råd. Vi er mer sårbare. Og i det kan vi kanskje finne en ny styrke, sammen.

Vi har på mange måter levd i et slags beskyttet lykkeland. Vi har nærmest vært forpliktet til være takknemlige, og vi har måttet tåle å bli kalt de heldige. Men nå slår lykken og forutsigbarheten sprekker.

Fordekte savn kommer til syne, og dette behøver ikke bare være negativt. For velstanden og vellykketheten kan også ha blitt brukt som skalkeskjul for noen av våre innerste behov. Vår egen uro og sorg kommer opp i dagen og verdenssorgen kommer nærmere. Vi lever i en global sårbarhet på flere måter, nå også i frykt for det ukjente som følger med et virus. Flere av oss trenger trøst. Unge melder at de trenger trøst, ikke alltid terapi eller gode råd.

Vi heldige har lært at vi skal trøste de som har det vondt, men hva når vi heldige trenger trøst?

Vi må kanskje må en ny måte og i større grad vende blikket fra egen navle og til den andre. Trene på å gi. Gi trøst til dem som trenger det. Dele gleder som kan trøste.

Det finnes ikke én trøst som passer for alle. Mennesker finner trøst på ulike steder i ulike former. Noen finner den til og med når de har gått seg vill. Vi er vant til å tenke at noen trenger trøst når de mister noen de har kjær. Det har ikke vært vanlig å snakke om sorg når mor og far skiller seg, når vi mister en venn, når vi ikke får noen venner. Men nå, når så mye er usikkert for så mange, kommer behovet for trøst opp til overflaten.

Men hvem skal trøste dem som trenger trøst om de fleste av oss bærer på sorger? I hvert menneske finnes både det som trenger trøst, og det som kan trøste andre. Samtidig. Noen ganger er trøsteren større enn sorgbæreren i oss. Vi må trøste den som trenger det. Og vi bytter på å trenge det. En dag kan du trøste, en annen dag, trenger du trøst.

Mange tap og nye savn roper etter trøst og forståelse. Felles sorg søker felles trøst. Ordløs bekymring finner ordløs trøst. Det er akkurat som om en del nye behov kommer opp til overflaten nå når velstanden og tryggheten vi har bygget rundt oss, trues. Som om vi blir minnet om noen av savnene vi har forsøkt å dekke med velstand og vellykkethet.

Vi kommer litt nærmere kjernen i hvem vi er, hva fellesskapets verdier kan være. Vi er blir litt naknere. Noen nye savn melder sin ankomst med en tristhet. Over det vi kanskje har glemt å gi hverandre. Nærhet, forståelse, solidaritet. Fellesskap. I denne sårbarheten vi nå deler sammen, ligger også muligheten til å søke sammen, trøste hverandre og lete etter nye muligheter. Det er som vi blir kjent med hverandre på nyt måter, her bak fasadene. Delt redsel er lettere å leve med enn skjult redsel.

Når vi i tillit er redde sammen, kan vi sammen få bjørner til å rygge.

Kanskje anerkjennelse av fellessorgen kan være veien til den dypere felles gleden vi søker? De gangene det skjer, at sorger blir anerkjent, gir det ofte styrke til å bære det vonde og økt livsmot og styrke.

Det finnes mange sorger. I mange fasonger. Våre egne og andres. I livene til dem vi kjenner. Gjennom mediene får vi også innblikk i dype sorger hos dem vi ikke kjenner. Fra ulike steder på kloden lyder ulike skrik av uro og bekymring. Et lands uro, er alle lands uro. En ny solidaritet vekkes.

Det finnes sorger over tap. Tap av relasjoner, av mening, av arbeid. Tap av verdighet, helse og tilhørighet. Det finnes også sorger som er mørklagt, i hjemmene, i sinnene, i hjertene. Det finnes sorger uten navn – fordi vi ikke får stillet vår eksistensielle tørst. Sorg fordi selvbedraget fort utvikler seg og blir stort når materialet til å bygge fasader er så lett tilgjengelig. Fasader som kamuflerer sorgens ensomhet, som gjør oss ugjennomtrengelige og lukket for den varme som til tider banker på utenfra. Når slår disse sprekker.

Det finnes sorg over mangel på nærhet, mangel på betingelsesløs kjærlighet som favner utilstrekkelighet, feilbarlighet, redsel, vårt dypeste mørke og tilbakeholdt livslidenskap. Sorg over all opplagret livskraft, håp, varme og nærhet vi ønsket å dele, men som vi ikke finner noen mottakere til.

Flere beskriver en hunger etter den andre, vennskapet, relasjonen og fellesskapet. Og en sorg når disse kun bygger det ytre forventede og tilpassende velbehaget, men ikke dyp glede.

Etter å ha intervjuet mennesker om livet i over 20 år, slår det meg at mange bærer på en slags tristhet som ofte vokser seg stor i dem, selv om den finner sin plass ved siden av mye godt de også har i livet sitt. Mange blir sterkt beveget når de får sin smerte anerkjent. Når anstrøk av trøst finner fram til dem. Mange unge roper via blogger og sosiale medier etter trøst. Vi tolker det fort som beskrivelse av smerte og stopper ved å beskrive lidelsene. Nå om dagen synes dette sorgen litt bedre. Som en invitasjon til trøst.

Kanskje både terapi og omsorgsarbeid bør hente fram den til tider milde og lavmælte, men sterke trøsten. Den vennlige, men kraftfulle forståelsen.

De som savner nærhet, favntak, berøring og klem – fordi de ikke har det i hjemmet eller blant de fem de kan treffe. Trenger litt forståelse og trøst – inntil vi igjen kan berøre dem som trenger det. Måtte det bli det store håndtrykk-året når dette er over. Om mennesker trenger trøst, varm vennlighet, smil som favner og noen som gråter med, som blir til den gleden som stikker dypere enn sorgen sprer seg i kroppene ved at blikket åpnes og ryggen rettes, er det dette vi må gi.

Å leve i sorgens tid inviterer til den største mulighet til å finne gleden. Den dype. Den som kommer stille eller kraftfullt innenfra når sorger er anerkjent og trøsten har smeltet ned isen som for en kortere eller lengre periode, har omgitt gleden.

Kanskje uroen og tristheten over det vi mister, som ikke vi trenger, kan være spire til en ny dypere glede?

Trøsten ligger i at det lov til å håpe.

Innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen.

Evad profil

Eva Dønnestad

Eva Dønnestad er fast spaltist i Fædrelandsvennen og jobber som prosjektleder i MenneskeMøteKompetanse ved UIA.

Relaterte saker