6. apr 2020 Psykobloggen

Ofte er det ikke så mye som skal til

Tenk at du kan gjøre en forskjell. #ordmotkorona #koronahåp

Colourbox41097077

Se for deg følgende. Du lever i en verden hvor ting ikke føles virkelig. Ofte tviler du på din egen eksistens. Du går rundt med en konstant redsel for du klarer ikke å skille mellom drøm og virkelighet. Du er helt avhengig av en form for trygghet, forutsigbarhet, og kontinuitet. Avhengig av ulik type hjelp fra det offentlige. Av rutiner du selv har laget. Av mye ytre stimuli som bidrar til en liten trygghet i en utrygg tilværelse.

Men så skjer det noe. Noe som får store konsekvenser for den lille tryggheten du har. Noe som gjør virkeligheten enda vanskeligere å stole på. Noe som fjerner både forutsigbarhet og kontinuitet. Jeg snakker selvsagt om corona.

Jeg er en av mange som strever psykisk. Jeg har flere psykiske lidelser som, før disse corona-tidene, har vært svært strevsomt. Og jeg vet at jeg ikke er alene om det. Det er en litt merkelig og litt fattig trøst i at vi nå er mange i mange båt. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på sårbare mennesker som strever ekstra nå. Og jeg skulle ønske at noen kunne svingt med tryllestaven, slik at dette marerittet nå var over. Samtidig er det litt godt å kjenne at man ikke er helt alene om å kjenne på vanskelige ting. Sammen er vi mindre alene, er det noe som heter.

Men hva nå da? Hvor går veien videre? Det er stor forskjell på å holde ut på hvite knoker i et par uker og på det å skulle tilpasse seg ny tilværelse som er varig. Og faktum er at dette vil vare en stund.

Jeg må, i likhet med mange andre, finne ting å fylle tiden min med. Finne noe som gir meg friminutt. Pauserom som hjelper meg til å leve i denne unntakstilstanden. Og det spiller nesten ingen rolle hva det er, så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven. Tidligere har mine pauserom vært på kaféer. Med både kjente og ukjente. Det er vært på biblioteket. Jeg er vært, og er mye alene, og er derfor avhengig av mye ytre stimuli. Jeg er avhengig av ytre rammer for å få pause fra meg selv og mitt eget sinn. Vi trenger alle slike pause.

Jeg skulle ha gitt mye for å sitte inne på kafé igjen. Eller for å få se alle de forskjellige menneskene på biblioteket.

I disse tider føler jeg meg enda mer fanget i min egen elendighet. Og dessverre er det mange som kjenner på det samme. Ulike typer sosial arenaer er stengt, og det får konsekvenser. Folk blir permittert fra studier. Folk mister arbeidsplassene sine. Noen er i karantene. Noen må i isolasjon. Noen mister hjelpetilbudene sine. Og veldig mange er veldig redde. Ikke nødvendigvis for dette viruset. Men for alle konsekvensene det får for samfunnet og for enkeltindivider.

Noen er kanskje også litt mer sårbare og skjøre nå enn ellers. Det merker jeg hvertfall på meg selv. Jeg sier til meg selv at jeg er sterk. At jeg tross alt er tilpasningsdyktig. At jeg kan bruke mine kreative evner til å takle denne nye hverdagen. At jeg tross alt kan holde ved noen rutiner og noe normalitet uansett corona eller ei.

Men vi mennesker trenger andre mennesker. Vi trenger noen som lytter. Noen som ser. Det er heller ikke umulig i disse tider. Vanskelig kanskje, men ingen umulighet. Og ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en dag litt bedre. Det har jeg fått erfare. Kanskje et smil til en fremmed person. Kanskje er det er bare en liten sms som skal til. Eller en telefonsamtale. Eventuelt FaceTime. Noen ganger trenger vi kanskje bare å høre at noen tenker på en.

Tenk at du kan gjøre en forskjell. Det kan vi alle. Du er viktig for noen. Det er ikke så mye som skal til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan vi gjøre litt. Og litt er tross alt bedre enn ingenting.

(Ønsker du å dele hvordan du har det om dagen? Send ditt bidrag til psykobloggen@mentalhelse.no. Skriv «koronahåp» i emnelinjen.

Vi tar også i mot dikt og tegninger. Tegninger må være i 4:4 format og i en oppløsning på minst 1080 × 1080 piksler.
#koronahåp #ordmotkorona)

Eline skår

Eline Skår

Skribent. Samfunnsdebattant. Og uromoment. Prøver å redde verden. Litt.Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår

Relaterte saker