Tenk deg at du plutselig oppdager at du har minner du ikke visste noe om. Tenk deg at disse minnene er så ubehagelige at de er vanskelig å begripe. Tenk deg at disse minnene gir seg til kjenne gjennom det ukjente barnet i deg. Det kan bli mye som skal fortelles. Mye å sortere. Mye å tåle.

Jeg har sagt veldig mye «vet ikke» oppigjennom årene. I perioder som innlagt sa jeg nesten bare det.

Hvem har egentlig rett til å klage.

Opplevelsen rundt måltider for en med autismespekterforstyrrelser og anoreksi.

Dette er min venn Angst. Hun dukker opp med jevne mellomrom.

Kanskje blir jeg fri fra min OCD (Obsessive-compulsive disorder, tvangslidelse).

Noen tanker som er formet i ord og setninger, om ensomhet og om dem som har sluttet å telle gledene sine.

I mange år var jeg en av dem, først uten at jeg visste det selv.

Til tross for at sykdommen beseirer meg til enhver tid, nekter jeg å la den tie meg.

Så var 2020 over og vi går inn i et nyttår. For noen så ble dette vondt og trist. Tenker litt på skredet som skjedde i Gjerdrum natt til 30 desember 2020. Kjempetragisk, selv om jeg ikke kjente noen som ble berørt så er det jo trist og vondt å se hvor fort livet og hverdagen kan snus fra å være kanskje veldig fint til å bli kjempetrist og i verste fall veldig mørkt. La oss minnes de berørte i Gjerdrum.

Yoga kan gi store helsefordeler for veldig mange, og burde vært et eget fag i skolen og tilbys på blå resept.

Jeg tenker ofte: «Hva feiler det meg?" Det har jeg tenkt i mange år.

“Når skal det være lov å være redd om ikke nå i en pandemi?” Dette utsagnet oppsummerer en maktesløshet og frustrasjon mange i det siste året med pandemi har opplevd når sin adekvate frykt blir bagatellisert og avvist.