26. okt 2016 Psykobloggen

Pusterom

Gå tur – verdens beste medisin for bedre psykisk helse, helt uten bivirkninger. Det gjør bare godt.

Fullsizeoutput eb0 size large

For en del år siden var jeg så langt nede et menneske kan komme, og forsøkte å ta mitt eget liv. Dette er en tung erfaring å bære på. Men det ble en vekker for meg. Jeg begynte å gå en tur hver formiddag etter at jeg kom ut fra sykehuset. Tvang meg selv ut i dagslys, til å bevege meg bare for å bevege meg. For jeg hadde jo fått med meg at mosjon og frisk luft gjør godt for psyken, jeg hadde bare ikke klart å få meg selv til å prøve det systematisk ut før. Og sakte men sikkert så hjalp det litt. Etter en stund så begynte jeg å se på disse turene som dagens høydepunkt, i hvert fall når barna ikke var på besøk.

Nå er det ikke slik at jeg aldri gikk tur før dette. Det hendte jeg gikk til dagsenteret, og til butikken. Tidligere i livet hadde jeg gått tur for å gå ned i vekt, og jeg gikk tur med barna når de var små. Men dette var første gangen jeg begynte å gå tur bare for å gå tur. Uten annen hensikt enn en ide om at å gå tur ville gjøre meg godt psykisk. Det krevde mye av meg. Jeg måtte overvinne angsten, og trangen til å gjemme meg for verden under dyna. 

Når jeg tidligere hadde gått for å slanke meg, var det alltid sent om kvelden. Den gangen begynte jeg å gå tur om formiddagen. Hver dag. Det gjorde at jeg ikke lå og sov til langt på dag, og jeg fikk mer dagslys. Det var mer folk ute når jeg gikk, så jeg følte meg ikke så avsondret fra resten av menneskeheten, selv om det føltes truende også å møte så mange når jeg var ute og gikk

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var ut fra omsorg for meg selv, men det var ikke det da. Ikke direkte. Den gangen hadde jeg enda ikke tro på min egen verdi. Jeg gjorde det for barna mine, fordi de fortjente at jeg prøvde å gjøre noe annet enn det jeg hadde gjort inntil da. Fordi jeg skjønte, etter overdosen, at jeg måtte prøve å gjøre noe annet enn det jeg hadde gjort inntil da.

Greia er at jeg trenger ikke føle omsorg for meg selv for å gå en tur. Jeg trenger bare å gjøre det. Resultatet er det samme likevel. For det å ta meg selv ut på tur er å utøve omsorg for meg selv, enten jeg føler det sånn eller ikke. Jeg gjør noe som er genuint bra for meg selv- gir meg selv frisk luft, dagslys, masse sanseinntrykk, og mosjon. 

Og selv om jeg har angst og tunge tanker under hele turen, så opplever jeg likevel disse tingene som er godt for meg. Begge deler er til stede. Spørsmålet er bare hva jeg fokuserer på. Til å begynne med var jeg nok ikke i stand til å merke noe særlig til det gode som også er der. 

Likevel virket det inn på meg, på kropp og følelser. Selv om selve turen i seg selv var en prøvelse til begynne med, merket jeg at jeg følte meg litt bedre når jeg var trygt hjemme igjen. Så jeg ga ikke opp, men fortsatte med å ta meg selv med ut på tur- og etterhvert begynte jeg å legge mer merke til det som føles godt under turen. Når jeg klarte å være litt i det som føltes godt, skjedde det også noe positivt med tankene mine. De ble litt lettere, friere – jeg begynte å tenke litt nye tanker rundt de tingene jeg slet med.

Turene ble et pusterom. Ga styrke til å kjempe videre. 

For å være i angst og depresjon er en kamp. En kamp for å komme tilbake til en tilstand som føles levelig. Hvor livet ikke føles uoverkommelig, men overveiende verdt å leve. Paradoksalt nok gjorde jeg en hel haug med ting som egentlig gjorde livet mitt verre å leve tidligere, ting som ikke var bra for meg – sånn på sikt. Ting som føltes godt der og da, men som alltid straffet seg i det lange løp. Jeg levde i nået, men ikke på en sunn måte.

Jeg er ganske sikker på at for meg har det å gå tur hver dag medvirket mest til at jeg ikke falt helt ned i den dypeste depresjonen når jeg fikk et nytt sammenbrudd noen år etter selvmordsforsøket. Jeg hadde vært i jobb igjen en stund, og sluttet helt å gå tur, men jeg begynte igjen når jeg ble sykmeldt. Jeg skaffet meg hund. Og da måtte jeg ut å gå hver eneste dag. Uansett vær. Uansett hvordan jeg hadde det psykisk eller fysisk. Og selv om mange omstendigheter på mange måter var verre, livet var desidert hardere å mestre, og mye mer vondt hadde skjedd i livet mitt siden sist – så fikk ikke depresjonen så hardt grep om meg denne gangen. 

Jeg har hatt hund i snart fem år nå, og alle turene vi har hatt sammen har gitt meg enormt mye positivt. På de tyngste dagene, hvor angsten også herjer som verst, eller når jeg også er fysisk syk, skal jeg innrømme at det at jeg må gå ut føles som en prøvelse. Alt i meg stritter imot, selv om jeg vet at jeg føler meg bedre etter turen. For det gjør jeg alltid, uten unntak. Likevel vil jeg ikke gå ut, men jeg må. Så jeg går. Og får det bedre etterpå. Det slutter aldri å forundre meg hvor bakstreversk jeg blir når jeg er langt nede psykisk. 

Når jeg er litt mer ovenpå tenker jeg på hva jeg kan huske å tenke på når det å gå ut føles som et meningsløst slit. Som å ha takknemlighet for at jeg har friske ben. Jeg kan gå og jeg kan se det som er rundt meg. Tenker på at noen kan ikke gå. Jeg kan huske på hvor heldig jeg er for at jeg har øyne som virker. 

Jeg kan glede meg over det jeg ser. Noen kan ikke se. Jeg kan hvile fra tunge tanker og vanskelige følelser når jeg fokuserer på det jeg ser. Kan studere hus og hager, mennesker og naturen når jeg går. Jeg kan oppleve noe annet enn det som foregår inne i meg, ved å vende fokuset et annet sted. Og selv om jeg ikke får det til hele tiden, gjør de stundene jeg får det til at nedturene ikke blir så harde, og ikke så langvarige. 

Nå som jeg har gått tur hver eneste dag i så mange år, tror jeg ikke at jeg noensinne kommer til å slutte å gå tur mer. Selv når jeg en dag ikke har hund lenger. Jeg tror ikke jeg vil slutte før jeg fysisk ikke er i stand til å gjøre det lenger. For meg er det verdens beste medisin for bedre psykisk helse, helt uten bivirkninger. Det gjør bare godt.

1654 20190204165203443437

Marionica Solberg

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.

Flere innlegg fra Marionica Solberg

Relaterte saker