20. jan 2020 Psykobloggen

Sånn kan vi forebygge selvmord, Erna Solberg!

Colourbox6558194

Det har vært mye fokus på selvmord de siste månedene. I høst ble det kjent at det finnes et skjult nettverk på Instagram. Der deler unge jenter sine mørkeste tanker og ønsker om å ende sine liv og sin egen lidelse. Flere av disse har dessverre tatt sitt eget liv. Sammen med åpenheten rundt Ari Behns selvmord, har dette har gjort sterkt inntrykk på meg. Som berørt på så mange måter kan jeg ikke lenger la min stemme være uhørt. Maud Angelica Behn ba på sine knær i sin fars bisettelse om at dem som sliter ber om hjelp. Som Ingeborg Senneset skriver i Aftenposten 4.januar 2020; da må den hjelpen finnes!

Behandlingsresistent eller bare redd?
Som 15-åring kom jeg i kontakt med psykisk helsevern for aller første gang. Jeg hadde store personlige problemer og trengte hjelp. Takk og lov for at noen så og fikk meg inn i et system, selv om reisen har vært uendelig lang siden den gang. Jeg skulle innom mange ulike instanser, personer og erfaringer før jeg fant det som skulle hjelpe meg over tid. Det skulle gå mange år for å komme i posisjon for å hjelpe meg, for å slippe inn gjennom tykke vegger av beskyttelse, utrygghet og mistillit. Jeg ble regnet som kronisk og kunne nok lett fått ordet behandlingsresistent i journalen. Jeg hadde ingen kontakt med meg selv og hadde heller ikke et fornuftig språk for tanker, følelser og det som plaget meg. Når den grunnleggende tryggheten og utviklingen ikke har vært optimal, ja til og med ødeleggende, så trengs det tid, tillit, stabilitet og trygghet til å forme et nytt fundament og en ny tillit til verden. Etter flere år knyttet til offentlig helsevesen og en privat psykolog, kom jeg til Modum Bad. Det var her det begynte å slå synlige sprekker i rustningen min.

Makt og avmakt
I dag finnes pakkeløsninger for psykiske helseplager. Det finnes korte kognitive programmer for å mestre livet, det oppfordres til rutiner, trening og sunt kosthold. For mange er dette bra hjelp. For veldig mange andre er ikke dette nok. Jentene i det skjulte nettverket på Instagram rapporterer om at de gang på gang har bedt om mer hjelp, men at de ikke har blitt hørt. Mange diagnoser stigmatiseres og pasienter blir plassert i bås ut ifra symptomer, ikke ut ifra hvem de er og hva de har behov for. Selvfølgelig fører dette til enda større følelse av håpløshet, fortvilelse og angst. Selvfølgelig gjør det det! Jeg har selv vært der. Jeg har selv stått i kampen for å prøve å få dem som skal hjelpe til å forstå hva jeg trenger og hvem jeg er, med de knappe ordene jeg har hatt for å forklare nettopp det. Noen tror likevel de vet bedre enn pasienten selv. I noen tilfeller kan det selvfølgelig være sånn. Det er ikke alle som ser sitt eget beste eller har innsikt i egen sykdom, men uansett bør man i høyest mulig grad også lytte til den det gjelder. Jeg tror nemlig det vil føre til bedre resultater i behandling, dersom brukeren får det hen selv føler at kan hjelpe.

Langvarig relasjon
Pakkeløsning, kurs, system, medisin, effektivisering, tall, besparing og økonomi. For min del har det mest fruktbare vært relasjon. Langvarig relasjon og tett oppfølging hos en behandler som har vist seg tilliten verdig. Og med det trenger man tid, ro og trygghet til å jobbe med det som er viktig. Det kuttes i døgnplasser og innleggelser i psykisk helsevern, og det i seg selv er et trist kapittel som ikke skal få så mye plass i denne teksten. Det jeg ønsker å poengtere er viktigheten av langvarig behandling. For mennesker som strever på bakgrunn av oppvekst, omgivelser og egen sårbarhet er det mye som skal repareres og omrokkeres. Nye veier skal stakes ut og man trenger hjelp på den veien i lang, lang tid. De aller mest skadde trenger kanskje bistand i et langt liv for å fungere godt i hverdagen. Dette bør det legges til rette for. Rent økonomisk skulle man tro dette vil være lønnsomt hvis det på sikt betyr økt deltakelse i samfunn og arbeidsliv. Jeg tipper antall unge uføretrygdede som kan jobbe ville økt betraktelig. Jeg er selv på vei i den retning. Jeg har begynt i utdanning og har store ambisjoner og håp om å få jobb når jeg er ferdig. Selv om jeg ikke har en ordinær CV med arbeid og skole i en alder av 35 år, så har jeg en betydelig erfaring med det å være menneske. Det å kjempe seg gjennom et vanskelig liv, for så å faktisk bli stadig mer sterk og fungerende, det gir viktig kompetanse som vi trenger i samfunnet vårt. Ikke minst viser det en beinhard utholdenhet, stahet og kraft, som omsider kan brukes på noe utenfor seg selv. Jeg ber om at det blir økt satsing på tilbud om langvarige, stabile terapier hos behandlere som har langsiktig praksis og som ønsker å være en hjelper over tid. En hjelper som tåler pasientens smerte og som gir den plass og hjelp til å deretter kunne bli til noe annet; et minne, en historie og en grobunn for noe nytt og fint og utviklende. Uansett hvor lang tid det måtte ta. Jeg var heldig, jeg fant min behandlingsrelasjon. Og med det kan jeg skape meg et liv og bli en ressurs. Jeg kunne så lett blitt en av de 670 menneskene som årlig tar sitt eget liv i Norge, eller en «håpløs» svingdørspasient i offentlig helsevesen uten egen stemme. Det ble jeg heldigvis ikke, men det gjør vondt å tenke på hvor nærme jeg var.

Hilde Barkenes

Relaterte saker