12. okt 2016 Psykobloggen

Skulle hatt injeksjon i forrige uke

På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

Enlight1 size large

Av Eline Skår

Etter en svært ubehagelig telefonsamtale med en av sykepleierene på sykehuset bestemte jeg meg til slutt for å reise tilbake dit. Valget sto mellom å møte opp der selv, eller bli hentet av politiet. Det valget var ganske enkelt.

«Eline, du skulle hatt injeksjon i forrige uke, så i dag kl.1430 kommer det inn noen som setter den på deg.» Og det var da helvete begynte. Planen min var å gjemme meg på toalettet i god tid i forveien, men det rakk jeg aldri. Kl.1410 kom det, ikke bare 1, men 4 pleiere inn. Pulsen min har aldri før steget så fort. Jeg var livredd. Tanken på å få sprøytet et giftstoff inn i meg som ble værende i 4 uker har vært totalt uaktuell.

«Nå har du valget Eline, enten setter vi den sprøyta nå, rolig, ellers så må vi tilkalle flere.» Det skulle vise seg at med «flere» mente de visst hele jævla personalet. Jeg har aldri før følt meg så liten og redd. «Vi vil bare ditt eget beste, og du behøver medisin.» Ikke faen. Jeg trenger det ikke, og jeg kommer aldri til å gå med på det. Tvangsvedtak eller ei. Det er jo bare et stykke papir. Ikke visste jeg at jeg skulle bli båret med makt til en seng. Selv om jeg sparket og slo aldri så hard, så var de tilsammen mye sterkere enn meg. Jeg tror jeg telte 7-8 stykker som satt over meg og holdt meg fast. En av pleierne kneppet opp buksene mine, og en annen satte injeksjonen, resten holdt meg dønn fast. Det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Etter dette ble jeg veldig urolig, og det eneste jeg ville var å komme meg vekk. Noe jeg bare kunne drømme om. De fortsatte å holde meg, og jeg ble mer og mer desperat. Til slutt endte dette med at jeg ble lagt i belter. Noe jeg trodde man hadde sluttet med på 1800-tallet. Jeg har aldri før kjempet så hardt for å komme meg vekk. Pleierne brukte rå makt. Jeg kjente ett og ett ben ble spent fast, så armene, så livet. «Dette er for ditt eget beste», sa de. Følelsen jeg hadde inni meg kan ikke beskrives med ord. En av legene kom inn. Fordi jeg var så urolig ble to sprøyter til satt. Jeg vet ikke hva det var en gang.

Klokken var 15:15 da de spente meg fast. Kl.22:30 slapp de meg løs. Det er over 7 timer det. Så gikk det ikke mer enn en halv time før jeg ble spent fast igjen. Denne gangen for hele natten. Den verste natten i mitt liv. Idag føler jeg meg totalt mørbanket og jeg er full av blåmerker.

Nå er denne hendelsen over 1 og 1/2 år siden, og jeg kan fortsatt si at det er det aller verste jeg har vært med på. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan å legge noen i belter med rå makt skal være til «pasientens beste». Jeg er traumatisert for livet. Og, jeg er overbevist om at denne situasjonen kunne vært løst på en annen måte. Hva skjedde med dialogen?!

At leger, spesialistsykepleiere og psykiatriske sykepleiere tilsammen kan komme fram til en slik løsning er mer enn skremmende. Det er hårreisende! Det spiller ingen rolle hvordan jeg oppførte meg. Det spiller ingen rolle hva slags diagnose jeg har. Dette burde ikke ha skjedd. Jeg er bare et menneske…

Utdrag fra Eline sin personlige dagbok. Hun har egen blogg.

Eline skår

Eline Skår

Skribent. Samfunnsdebattant. Og uromoment. Prøver å redde verden. Litt.Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår