12. jun 2019 Psykobloggen

Sorg

Han heter Sorg, og kan bli ganske så intens.

Colourbox20325748

For snart syv måneder siden, fikk jeg et nytt bekjentskap. Det var helt ufrivillig, jeg skulle helst sett at vi aldri møtte hverandre. Egentlig er det vel en frykt jeg har hatt, at vi skulle møtes. Han heter Sorg, og kan bli ganske så intens.

Nå når vi først har møttes, gjør vi alt sammen. Vi er tilsynelatende uatskillelige. Uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør, er han med. Det er i grunnen ganske slitsomt – noen ganger trenger man jo litt alenetid. Ikke er han særlig grei heller. Han får meg ofte til å gråte, og selv om vi er sammen er jeg ensom. Det er ikke sånn at han alltid er like til stede, noen ganger holder han seg i bakgrunnen slik at jeg får litt tid for meg selv. Men han er alltid der. Noen dager tvinger han meg faktisk til å være sammen med han hele dagen, kanskje til og med flere dager på rad. Det er litt spesielt, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skal bli helt kvitt han. Kanskje jeg aldri blir helt kvitt han? Kanskje – jo mer vi er sammen, jo enklere blir det å forholde seg til han?

I begynnelsen da vi ble kjent, hang han over meg hele tiden. Selv om jeg ga uttrykk for at jeg kunne tenke meg å gjøre ting uten han, ville han ikke lytte. Han var fast bestemt på å fly etter meg som en irriterende klegg til enhver tid, drev meg nesten til vanvidd! Gang på gang fikk han meg til å begynne å gråte, kjenne på urettferdighet, fortvilelse, maktesløshet, sinne og utilstrekkelighet, og ville ikke la meg være i fred! Jeg opplevde han som et stort sort hull, som prøvde å sluke meg levende. Det var både skremmende og veldig energikrevende!

Nå har jeg innsett at Sorg og jeg nok alltid skal være venner. Han har vist seg å være en jeg faktisk kan ha gode samtaler med, og han lærer meg ekstremt mye. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, om jeg ikke hadde møtt han. Han har lært meg at det er viktig å lytte til det hjertet mitt og kroppen min forsøker å fortelle meg, slik at jeg ikke presser meg for hardt. Han gir meg daglige utfordringer, som gjør meg i stand til å se ting fra andres perspektiv. I tillegg får jeg erfaring som kan være verdifull ved senere anledninger. Sorg har også lært meg at dersom jeg ikke prøver å kjempe mot han, så får vi det så mye bedre sammen. Noen dager må han få lov til å sitte på ryggen min, slik at jeg kan bli sterkere.

Det som skiller Sorg fra resten av vennene mine, er at han ikke kan sees. Han er der hele tiden – jeg ser det ufattelig triste ansiktsutrykket han alltid har, jeg hører de dystre tingene han sier. Men andre kan ikke se eller høre han. Det kan jo hende de har en egen usynlig venn, men akkurat min venn Sorg er det kun jeg som kan se og høre. Derfor kan det noen ganger hende at jeg er trist og fraværende når jeg er sammen med andre i lystig lag, fordi det er vanskelig ikke å la seg påvirke av Sorgs deprimerende oppsyn.

Jeg har funnet ut at Sorg ikke er så glad i trening, ei heller turer i skog og mark – der blir han alltid hengende et godt stykke etter. Så når jeg trenger en pause fra han, går jeg en tur i skogen eller tar noen runder i klatreveggen. Fordi selv om Sorg har vist seg å være en trofast følgesvenn, kan vi ikke være sammen hele tiden. Det er viktig at jeg gjør ting alene innimellom, eller i hvert fall at han holder såpass god avstand at jeg ikke kan se han.

Etter hvert som tiden har gått, er Sorg blitt mindre intens. Han er fortsatt alltid med meg uansett hvor jeg beveger meg, men er blitt flinkere til oftere å holde seg i bakgrunnen. Kanskje er det jeg som er blitt flinkere til å la han forstå hans plass i livet mitt og hvor mye tid jeg har til han. Jeg skal jo faktisk ha tid og overskudd til menneskene rundt meg også, spesielt sønnen min.

Madeleine aspeland

Madeleine Aspebakken

Madeleine driver et lite foretak som heter HobbyPadden, og har en sønn på 2 år. Hun skriver om sin sorgprosess etter at hun brått og uventet mistet mannen sin.

Relaterte saker