25. aug 2015 Psykobloggen

Sterk men sårbar

Vi er alle sårbare, men er det å være sårbar det samme som å være svak?

Monica østbø 16 19png

Både som menneske og som en med bipolar 2 er det viktig å kjenne på sårbarheten sin. Jeg har gått rundt store deler av livet og sett på det å være sårbar som å være svak. Gråter man for noe? Da er man svak. Har man ikke selvdisiplin så er man svak. Har man uvaner så er man svak. Har man følelser, så er man svak. Følger man ikke A4 mønsteret så er man svak.

Jeg husker så godt en episode med min bestemor for mange år siden. Hun hadde vært innlagt på sykehuset for å fikse hoften, og hun opplevde det hele så fornedrende, vondt og vanskelig at hun gråt. Jeg var ikke gamle jenta den gangen, men jeg husker at jeg tenkte det måtte være veldig grusomt hvis hun faktisk hadde så vondt at hun gråt. Hun som jo var så sterk!

Jeg var heller ikke gammel den dagen jeg fant ut at sinne var bedre forsvar enn gråt. I konfrontasjoner med mobbere på skolen, ble jeg sint og ja jeg kunne også bli fysisk. Det var jo så mye bedre enn å gråte. Med sinne prøvde jeg å fortelle omverden og meg selv at jeg var sterk. De eneste gangene jeg gråt var når jeg var alene på rommet mitt, da kun jo ingen se eller dømme meg for min svakhet.

I dag ser ting litt annerledes ut. Følelser og reaksjoner på ting som skjer i livet er noe vi alle må hanskes med uansett om vi har diagnoser eller ikke. Men diagnoser som for eksempel bipolar kan noen ganger gjøre både følelser og reaksjoner sterkere. Jeg ser ikke lengre sårbarhet som en svakhet, jeg ser på det som en styrke at man er i kontakt med sine egne følelser på godt og vondt. Sinne var en god følgesvenn veldig lenge, og det ga meg styrken jeg trengte til å komme meg gjennom hver dag, men som alt annet i livet handler det om å finne en balanse. Det handler om å kunne vise de rette følelsene til rett tid.

Betyr det at alle mine følelser, all min sårbarhet og all min styrke er på grunn av bipolaren? Nei, langt der ifra. Jeg er et individ som er satt sammen av mange ting, bipolaren er bare en liten del av hvem jeg er. Det å kjenne på sårbarheten har gjort meg sterkere fordi det betyr at jeg er mer villig til å kjenne på gode og vonde følelser. Endelig klarer jeg å være meg selv på godt og vondt rundt de som betyr noe i livet mitt. Det betyr at jeg endelig klarer å være raus med meg selv og mine følelser på en annen måte. Jeg tillater meg å bli glad i andre mennesker og ikke minst vise det.

Mine nære venner er pisslei av at jeg konstaterer at jeg er bipolar og det skjønner jeg jo, samtidig har det vært viktig for å akseptere det helt selv og for å se at de rundt meg også aksepterer meg akkurat som jeg er, uansett hvilke diagnoser og utfordringer jeg skulle ha. Det har vært mye prøving og feiling. Det har vært mye problemer med å definere hvordan den bipolare delen av meg reagerte på ting, og hvordan den «normale» meg reagerte på ting. Ikke minst finne ut hva som er sunne reaksjoner til de forskjellige situasjonene man havner i, og når reaksjonene bikker over. Det er uten tvil langt igjen enda til jeg har hele oversikten, men jeg er på vei i hvertfall.

Så i sårbarheten har jeg funnet styrke. Svakheten min var at jeg ikke turte å kjenne på følelsene mine fordi det gjorde så vondt, eller det føltes så godt. Skyldfølelse fordi jeg ikke hadde fortjent å ha det så godt tok mye glede bort fra mitt liv. Skamfølelsen over å være svak likeså.

Jeg er et menneske. Jeg har følelser på godt og vondt. Akkurat som deg.

Monica østbø

Monica Østbø

Monica Østbø er tekstforfatter og skribent med bachelorgrad i “Kultur og samfunnsfag med fokus på psykologi og kriminologi”.

Flere innlegg fra Monica Østbø

Relaterte saker