10. jan 2019 Psykobloggen

Tema: Vinduspuss

Vinduer, de gir både utsyn og innsyn.

Fullsizeoutput f01 size large

For rundt fem år siden begynte jeg på en reise. Da tok jeg endelig imot den billetten som ble tilbudt meg. Og jeg sier endelig, for denne reisen kunne sikkert ha startet før. Men jeg måtte bli nedsotet nok til å miste sikten i eget liv. Dårlig sikt gir lite oversikt. Skranten utsikt. Og mangelfull innsikt. Men når «billettkontoret» antydet at jeg var utbrent – så kjente jeg at det protesterte i hele meg. «Jeg er ikke utbrent!». Det bare kjentes slik ut. Men hvorfor fremsto jeg som utbrent uten sikt? Det har jeg brukt mesteparten av reisetiden på å få innsikt i. Jeg har rett og slett pusset noen vinduer.

En klok mann – Arnfinn Fiskå – sa en gang at helse- og sosialarbeidere kan ikke bli utbrente. Da er det ingenting igjen. De må brenne. Men enkelte ganger kommer det litt lite luft til flammen. Da soter det – men det brenner.
Jeg har overført dette til eget liv. Jeg kan ikke bli utbrent. Da er det ingenting igjen. Jeg må brenne. Men jeg skal innrømme at det har vært lufttomt innimellom. Da blir jeg nedsotet. Ikke utbrent. Jeg brenner fortsatt. Men med soting blir vinduene ganske ugjennomsiktige.

For å få utsikt må man ha innsikt. Underveis på denne reisen min har jeg gjort noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen er at konsekvensene av overgrep tidlig i livet sitter i kroppen – også sent i livet. Og at disse konsekvensene ikke er umiddelbart synlige – for hverken meg selv, eller andre rundt. Det er ingen enkel erkjennelse. Men den åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft. Du ser det for deg? Nedsoting på 1-2-3.

Erkjennelsesreisen har vist meg at jeg har mange vinduer i livet mitt. Vinduer med minst to sider. Og vinduer, de gir både utsyn og innsyn – når man kan se igjennom dem. Og det er slettes ikke sikkert at man liker det man ser. Hverken innover eller utover. Men innoverblikk gir utoversyn. Jeg har på denne reisen valgt å være åpen om at jeg har vært utsatt for overgrep som barn, og at det har følger langt inn i voksenlivet. Via åpenheten har jeg tilegnet meg nye erfaringer og ny kunnskap – som igjen skaper ny forståelse. Som kunnskap om toleransevinduer. Og forståelsen av hva som skjer hvis de ikke blir pusset. Eller regulert, som det også heter.

Men det å sitte innestengt i seg selv bak nedsotete vinduer er ikke bra. Da blir det lite luft til flammen. Så hvordan få flammen til å brenne renere? For brenne, det må det jo.

Nedsotede toleransevinduer gir ikke sikt i noen retninger. Jeg liker å tenke at den billetten jeg tok imot for fem år siden også ga meg tilgang til pusseklut og vindusvask. Men at det å faktisk pusse disse vinduene, det måtte jeg gjøre selv. En skittjobb. Jeg bare sier det.

Disse små åpne gløttene som åpenbarte seg etter mange runder med pusseklut – de åpnet bokstavelig talt til ny utsikt. På godt og vondt. Jeg har blitt oppmerksom på mine vinduer – og på andre sine vinduer. Og jeg har innsett at noen av disse vinduene – de kan det gjøres noe med. Punkterte og knuste vinduer kan skiftes ut. Skakke vinduskarmer kan repareres. Vindusruter kan åpnes helt opp for gjennomlufting. Vindusflater kan kles igjen. Og noen vinduer – de kan rett og slett bare kastes. Med eller uten sot. Det er en god åpenbaring. Smertefullt – men godt. Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar. Det koster å pusse sot. Når vinduene blir åpne så kan andre se meg. Også den sårbare, nakne meg. Men kan det ikke også være sånn at det å være synlig sårbar – også kan være en styrke? Jeg velger å tro det. Så jeg tar frem pussekluten, trekker pusten og lager stadig større utsyn – og innsyn. Det må jeg tåle.

Ikke alle reiser er planlagt. Men alle reiser åpner for nye muligheter – og reiseerfaring. Denne reisen tar den tiden den tar. Jeg skal tåle det. Billetten jeg tok imot er slitt i kantene, men den har vært gull verdt! Og som pusseklut – helt uvurderlig.

På denne reisen har jeg fått mer kunnskap. Det gir rom for handling på en annen måte enn før. Som å pusse vinduer for innsyn og utsyn. En visshet om at jeg ikke er alene om disse erfaringene. Og jeg tåler å si at konsekvenser om overgrep – det må vi snakke høyt om. Det må tåles og settes ord på.

Vinduspuss har aldri vært min favorittsyssel. Det er stort sett noe jeg gjør fordi jeg må. Men denne reisen – med pusseklut – har vært en fascinerende reise. Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det. Flammen går fortsatt litt opp og ned. Den soter når jeg glemmer å slippe til luft. Men jeg puster. Og har pusseklut!

Hanne lise

Hanne Line Wærness

Livsglad nordlænning bosatt i Stavanger. Liker å filosofere over livets små og store finurligheter. Glad i å tenke og fortelle i bilder. Hanne Line ble kjent med lille meg i godt voksen alder. Fortrengte minner fra overgrep tidlig i livet sendte meg inn i en omfattende ryddeprosess. Møtet mellom store meg og lille meg har vært utfordrende, en meningsfullt. Hanne Line har egen blogg.

Flere innlegg fra Hanne Line Wærness