22. nov 2016 Psykobloggen

Tvangens ulike sider

Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.

Enlight1 size large

Av Eline Skår

Formålet med tvang er å beskytte pasienten, samfunnet rundt, eller begge deler. Tvang er på mange måter lik beskyttelse. Mange mennesker med psykiske lidelser ser ikke selv at de er syke, og ønsker ikke hjelp. Jeg har selv vært en av de. Da kan tvangen være en forutsetning for å kunne hjelpe. Samfunnet har en plikt til å hjelpe de som er alvorlig syke og som ikke ser dette selv. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man kanskje unngå å havne i en slags krisetilstand.

Jeg lurer ofte på hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for at noen grep inn og fikk meg lagt inn. Jeg hadde kanskje vært skånt for en del ubehagelige opplevelser, men mest sannsynlig hadde jeg vært i et eller annet land på jakt etter folk med lysende hender. Det er en skummel tanke.

Jeg vet selv at i de periodene jeg har vært syk så har jeg også generelt blitt veldig ambivalent. Skal jeg ta medisiner eller skal jeg ikke, skal jeg snakke med behandleren min eller ikke, skal jeg sove eller ikke? Det å ta valg kan oppleves veldig utfordrende. For min del handlet disse utfordringene om at jeg hadde så mye annet som foregikk oppe i hodet mitt. Det var så mye som tok fokuset vekk fra min egen helse.

På den måten kan tvang være til hjelp. Man slipper å ta alle disse valgene, for de blir tatt for deg. Man slipper å bruke energi og krefter på å veie for og i mot. Profesjonelle kommer inn i bildet og overtar ansvaret. Det er liten tvil om at det i mitt tilfelle har vært nødvendig.

Mange pasienter som blir underlagt tvang opplever å bli veldig redde. Jeg har hørt andre snakke om hvor redde de har vært, og jeg vet selv hvor redd jeg har vært. Når man ikke har andre muligheter enn å bruke tvang blir det ekstremt viktig å bruke tid. At man beroliger pasienten, og informerer om hva som skjer og hvorfor det skjer er vesentlig for å få til et samarbeid. For mye handler om samarbeid.

Jeg har nok ofte opplevd tvang som en alt for trang pologenser som har blitt tredd hardt ned over hodet mitt, og som har strammet seg veldig rundt halsen min. Jeg har hatt en følelse av å bli kvelt. Ofte uten forklaring fra de som sto bak. Men jeg har også opplevd tvang som en myk, stor, ullgenser. En ullgenser som har varmet og beskyttet meg fra forholdende rundt. De gangene har også helsepersonell rundt meg vært flinke til å bruke tid på å informere meg om hvorfor ulike tiltak ble iverksatt.

I min tid under psykisk helsevern har jeg ofte hatt en opplevelse av at jeg har måttet tilpasse meg. Jeg har måttet tilpasse meg behandlere og alle de ulike reglene. Jeg har måttet tilpasse meg et system. Det jeg ikke har tenkt på er at helsepersonell må gjøre akkurat det samme. Helsepersonell er også presset inn i et system. De har et regelverk med strenge rammer å følge, og de har retningslinjer og behandlingsplaner de må forholde seg til.

Å være bundet til et system er nok også utfordrende for helsepersonell. Kanskje har man lyst til å gjøre så uendelig mye mer, men strekker ikke til pga. ting som for eksempel dokumentasjonsplikt eller rapportmøter. Jeg lurer noen ganger på om disse forholdene begrenser muligheten til å tilpasse behandlingen for hvert enkelt individ. Noen ganger kan praktiske forhold bli mer begrensende enn en sykdom i seg selv. Dette er noe jeg ikke tenkte på som innlagt, men som jeg har tenkt en del på i etterkant.

Tvang skal alltid være siste utvei. På tross av utfordringene man kan møte på når man er nødt til å utøve tvang, tenker jeg at man har et personlig ansvar. Alle som en. Alle har et personlig ansvar for å sørge for at tvangen blir utført på en mest mulig skånsom måte. Det tenker jeg bør være hovedfokuset uansett hvilke rammer man selv opplever å være under. Å være skånsom og utføre tvang på en forsvarlig måte er noe jeg tenker man bør få til uansett når man jobber innenfor psykisk helsevern. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det er fordi dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den blir utført på. Opplevelsen pasienten sitter igjen med i etterkant betyr alt. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.

Tvang kan utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg overkjørt, kvalt, og i verste fall misbrukt. Tvang kan også utføres på en slik måte som gjør at pasienten føler seg sett, hørt, og ikke minst beskyttet. Jeg har opplevd begge måtene, og vet hvor stor betydning det får for videre samarbeid.

Eline skår

Eline Skår

Skribent. Samfunnsdebattant. Og uromoment. Prøver å redde verden. Litt.Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår