3. okt 2018 Sinn og samfunn

Opplevelsen av å bli tatt på alvor og vokse som menneske

Behandlingstilbud ved DPSer i Norge kontra tilbudene ved dagfolkehøyskoler for ungdommer og voksne i Danmark.

Arnhild size large

TEKST: Grethe Ettung

Arnhild Lauveng har undersøkt om livskvaliteten til de med alvorlige og langvarige psykiske helseutfordringer blir mer stimulert i et skolemiljø enn i et tradisjonelt behandlingsmiljø.

21. august, 2017 forsvarte hun doktorgradsavhandlingen Growing as a person. The possibility of personal Development for adults in treatment and education.

I avhandlingen har hun tatt for seg to ulike tilbud som gis til mennesker med alvorlige og langvarige psykiske lidelser. Det ene er behandlingstilbudene ved distriktspsykiatriske sentre, DPSer, i Norge, mens det andre er tilbudene ved dagfolkehøyskoler for ungdommer og voksne i Danmark.

Formålet var å undersøke hvilken innvirkning miljøet ved ulike DPSer og miljøet ved dagfolkehøyskoler har på pasientene/elevene. Hvordan de opplever egen hverdag, sosiale relasjoner og mulighetene for egen utvikling. Studien er kvalitativ, den er ikke representativ for alle som har oppsøkt disse tilbudene.

Elev, ikke pasient

- Viktige forskjeller mellom de to tilbudene er at på dagfolkehøyskolene kan du være over tid, og du er elev, ikke pasient.

På DPSene derimot er oppholdene av kort varighet. Arnhild forteller at de norske pasientene hun intervjuet på DPSene beskrev et trygt miljø, men at de raskt ble skrevet ut til ensomheten igjen. 

Miljøet på de danske dagfolkehøyskolene er stabilt, man blir godt kjent med de andre elevene og med lærerne. Lærerne vet i stor grad hva den enkelte elev er opptatt av og interesserer seg for.

- Elevene blir sett. Det gjør at miljøet oppleves som trygt og støttende. De kortvarige oppholdene på DPSene gir ikke den samme tryggheten og forutsigbarheten som den danske skolehverdagen gir.

En annen positiv fordel dagfolkehøyskolene gir er muligheten for læring.

- Elevene beskrev for meg hvor godt det var å få muligheten til å lære nye ting og utvikle seg som menneske. Et eksempel var litteraturtimene hvor læreren tok for seg de gamle klassikerne. Da leste læreren et par sider av en roman, for så å fortelle om de tyve neste sidene, før han igjen leste et par sider av romanen. På den måten greide elevene å følge med og oppleve verdien av god litteratur.

Savnet håpet

Kontrasten til DPSene er stor. Pasientene Arnhild snakket med hadde fått beskjed om å klare seg selv, det ble heller ikke utarbeidet noen langvarige planer for dem. Rammene og den korte varigheten på oppholdet gjorde det ofte vanskelig for behandlerne å lage tilbud basert på det pasientene ønsket.

I boka Unyttig som en rose, skriver Arnhild om tiden hun selv var psykisk syk. Hun ble fortalt at hun var kronisk schizofren, og at hun aldri ville bli frisk.

- Jeg opplevde at mine egne meninger ikke ble tatt på alvor. Mitt syn på meg som pasient, var ikke like mye verdt som behandlernes syn. Og jeg savnet håpet om en gang å kunne få et bedre liv.

Arnhild viser til de standardiserte behandlingene mange pasienter møtes med.

- Behandlerne vet når pasientene skal skrives ut før de er lagt inn!

Flere av de ansatte som Arnhild hadde kontakt med ved DPSene, opplyste at de hadde veldig liten frihet til å jobbe med pasientene og heller ikke tid til å finne ut hva de ønsket og trengte av behandling. De var styrt av overordnede retningslinjer.

- Vi har et system her i landet som motvirker dialog. Da sier det seg selv at det blir mye mindre tid til brukermedvirkning. De ansatte må få tid til å snakke med pasientene, til å høre på svarene de får fra dem. Mange av pasientene er engstelige og redde, de sier ikke alt i det første møtet, de trenger mer tid. Det at vi må få bukt med systemet, er blitt tydeligere for meg underveis i forskningsprosjektet mitt, fordi det er så viktig at folk har det godt.

Les mer om Arnhild Lauveng i Sinn og samfunn 4-2018.

Abonnér på bladet her

Flere saker fra Sinn og samfunn