10. jun 2011 Sinn og samfunn

Psykiatri for et flerkulturelt Norge

- I møte med flyktninger får jeg en mulighet til å formidle håp, sier psykiater Ruth Abraham. Hun vet hva det vil si å være på flukt. 20 år gammel måtte hun forlate hjemlandet Eritrea.

Ruth bredde size large
Psykiater Ruth Abraham (FOTO: Guro Waksvik)

- Klart det var tøft. Oppdages det at en eritreer jobber politisk, er det bare å flykte. Jeg kom meg til Sverige, og fikk politisk asyl der. I Skandinavia er det en god struktur for å ta i mot og hjelpe flyktninger. Jeg fikk mye og god hjelp. Men jeg var en fremmed i et nytt land, og ingen visste hvem jeg var. Det var utfordrende, sier Ruth Abraham.

Hun er i dag overlege i psykiatri ved en subakutt post på Lovisenberg sykehus i Oslo. Hun tar også vakter på Psykiatrisk legevakt. I tillegg jobber Abraham på et frivillighetssenter for papirløse innvandrere. Hun har et stort engasjement for bedre helsehjelp til alvorlig traumatiserte flyktninger og asylsøkere.

- På senteret tar jeg akutte vurderinger av hvilken hjelp de trenger. Den kliniske kompetansen på problemer knyttet til tortur og krigstraumer er for dårlig her i Norge. Det må forskes mer på dette feltet. Alvorlig traumatiserte må få behandling av kompetente behandlere, fastslår psykiateren.

Abraham sitter i styret i Norsk psykiatrisk forening (NPS)g, og var med på å bygge opp Utvalg for transkulturell psykiatri. Utvalgets mål er å arbeide med spisskompetanse på flerkulturell psykiatri, bygge opp kompetanse blant norske psykiatere, samt å bedre det psykiske helsetilbudet til etniske minoriteter og flyktninger i Norge. Utvalget jobber også internasjonalt for å styrke psykisk helsetjenester i fattige land.

- Vi må alltid ta hensyn til kulturelle faktorer. De kan gi noen av svarene på hvorfor en person blir syk. Også blant andre generasjons innvandrere er dette et hensyn vi må ta, både i behandlingen og i diagnostiseringen, sier hun.

Tilbake til Skandinavia

Lengselen hjem er der alltid, og i 1999 dro hun tilbake til Eritrea sammen med mann og barn.

- Vi ville se hvordan det gikk. Jeg jobbet på Eritreas eneste nevropsykiatriske sykehus, og det var spennende. Men barna trivdes ikke, og det ble også krig igjen. Etter fem år bestemte vi oss for å reise, forteller hun.

Egentlig er det litt tilfeldig at det ble Norge. Abraham hadde slekt i Oslo, og ble etter hvert overtalt til å søke jobb. Hun erfarte at det ikke var hjelp å få på NAV, og mener det handler om at hun ikke var norsk.

- Så jeg gikk på nett og fant ledige stillinger der. Jeg fikk raskt jobb på Holmlia distriktspsykiatriske senter (DPS). Der hadde jeg fine kolleger som hjalp meg det de kunne. Jeg kunne jo ikke norsk. Fortsatt snakker jeg nok mer svorsk, smiler hun. På Psykiatrisk legevakt ber hun alltid kollegene lese gjennom notatene etter en vurdering, slik at de språklige feilene blir
rettet opp.

- Jeg kan ikke språket flytende. Da er det godt å få hjelp. Begge sønnene fant seg til rette i Oslo, og fikk god hjelp på skolen. I dag studerer de medisin.

- Nei, jeg tror ikke de tenker seg psykiatri. Men det hadde ikke jeg heller tenkt. Planen var å bli gynekolog. Men så tenkte jeg erfaring med psykiatri var nyttig uansett hvilken spesialisering jeg valgte. Kunnskap om psykiatri er nødvendig innen alle felt. Nå kan hun imidlertid ikke tenke seg noe annet enn psykiatri. Hun synes feltet er spennende.

Forskning

Abraham deltok i arbeidsgruppen som utførte statusrapporten ”Likeverdig helsetjeneste? Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere”, i regi av Den norske legeforening. Rapporten slår fast at færre innvandrere legges inn akutt, men at de er dårligere når de legges inn. De kommer med andre ord senere til behandling enn norskfødte. Mennesker med minoritetsbakgrunn er også mer utsatte for psykiske helseproblemer enn befolkningen for øvrig.

- Problemene må fanges opp før de blir for alvorlige, og i verste fall fører til kriminalitet og vold. Vanlige høflige og hyggelige innvandrere kan bli kriminelle og voldelige av en psykose. Det er en tung bør å få i bagasjen i tillegg til alt det andre. Det er forsket altfor lite på rusproblemer og psykisk helse blant innvandrere, mener Abraham. Rapporten viser at de ikke får likeverdig eller godt nok tilbud. Innvandrere blir også hyppigere innlagt på tvang. Fra november skal Abraham ha overlegepermisjon. Planen er å gå i gang med et forskningsprosjekt innen flerkulturell psykiatri.

- Hva vet vi om suicidalitet blant innvandrere? Hva skjer med et menneske som får avslag på en asylsøknad? Det er mye vi vet for altfor lite om.

Rus er ikke et separat problem

- Det beste med jobben er møtet med mennesker, og at mange blir bra. Jeg ser at det nytter. Mange som er veldig syke, får god hjelp. Satser man som man skal, så går det oftest bra. Men det tar tid. Vi må se individet. Hun synes det skjer mye positivt. Pasienten settes endelig i sentrum, og det er større grad av bruker- og pårørendemedvirkning. 

         
- Vi kan ikke stirre oss blinde på det syke. Vi må også se på ressursene deres, hva de er gode til. Derfor er de pårørende veldig viktige. De kan gi oss verdifull informasjon.

God kommunikasjon med de pårørende kan være tidkrevende. Ofte føler de på skam og skyld. Men stort sett går det bra.

- Jeg prøver å trekke inn de pårørende. Da forstår de lettere målene. Hun er opptatt av at pasienter ikke skal stigmatiseres, selv om det er rus med i bildet. 
- Rus er ikke et separat problem, og jeg synes ikke det er så interessant hva som kom først eller sist. Det er alltid en årsak til at folk ruser seg. Alle har sin individuelle bagasje. Det interessante er å sortere og utforske sammen med pasienten.

Pasienter med dobbeltdiagnose lever ofte marginalisert med en vanskelig livssituasjon.

- Folk stoler ikke på dem, og de blir dessverre ofte stigmatisert. Helsevesenet er opptatt av rettlinjete løp. Men slik blir det ikke i praksis med denne pasientgruppen. Hver må gå sin individuelle vei, og det kan ta tid.

Fordommer

- I gitte situasjoner, som for eksempel i forbindelse med beltelegging, kan jeg bli kalt mye. Men jeg tror det handler mer om pasientens situasjon der og da, enn om fordommer, sier Abraham og fortsetter:

- Alle har fordommer, også jeg. Vi er alle preget av bakgrunn og oppvekst. Det hender jeg møter fordommer fordi jeg har mørk hud. Det er et problem at det er så få av oss i helsevesenet.

Men med å spørre og få svar erfarer hun at fordommene blir mindre.

- Før trodde jeg psykisk syke var aggressive, og jeg var engstelig. Nå vet jeg at det ikke alltid er slik, bekrefter hun. Fordommene kan hun møte overalt, også blant kolleger. Men stort sett går det greit.

- På en måte er jeg fremmed. Jeg er ikke hvit og har en annen opprinnelse. Men i dag er det en del av Norge. For hvert år som går føler jeg meg litt mer hjemme her i Norge. Men hvor er egentlig hjemme? Du venner deg til visse ting, men samtidig er hjemlengselen der. Det er seks år siden sist jeg var i Eritrea, men en dag skal jeg hjem.

Flere saker fra Sinn og samfunn