22. mar 2019 Sinn og samfunn

Thalias døtre, noen sønner og en dedikert regissør

I Teater Vildenvei står mestring og tilhørighet sentralt.

Tema, teater vildenvei, s.10 11
Medlemmer av Teater Vildenvei: Bak f. v.: Sigrid Marie Refsum, Sonia Khan, Nina Titternes, Tor Martin Pedersen, Tor K. Tveter, Sidsel Grue og teaterregissør Eduard Myska. Foran f.v.: Aage J. Reitan, Rune Eriksen, Elisabeth Egeland og Anne Lise Himsett.

Det er kjølig desemberettermiddag på Gaustad. Den store parken som omringer det lett gjenkjennelige tårnbygget og de øvrige murbygningene, synes å ha gått i dvale. Kun en liten bokfink er ute på luftetur. Fra et par av kjellervinduene i enden av bygg 20 siver det imidlertid ut et varmt, gult lys. Bøyer du deg ned og titter inn, kan det være du får øye på en gruppe mennesker som resiterer, spiller, synger og tar et par dansetrinn nå og da. Her holder nemlig Teater Vildenvei hus, noe skiltet utenfor trappenedgangen er et bevis på.

Litt historikk

Det var teaterregissør Eduard Myska og musikkterapeut Rune Skotheim som for 23 år siden ønsket å starte ei teatergruppe for folk med tilknytning til psykiatrien. Begge hadde erfaring fra feltet; Eduard via vakter på Gaustad sykehus, og Rune gjennom sitt arbeid på Solbu ettervernshjem. I 1995 startet de så smått opp på Sinsen distriktspsykiatriske senter i Oslo. Etter noen år med suksessfullt arbeid, fikk Eduard støtte til teaterprosjektet Vildenvei fra Extrastiftelsen Helse og rehabilitering. Det førte til at det i tillegg ble startet grupper ved Grorud DPS og Furuset DPS. Fra høsten 2010 ble alle gruppene samlet under navnet Teater Vildenvei med tilholdssted på Gaustad sykehus.

Å bevare barnet i seg

I det lyse og trivelige kjellerlokalet, som gruppen får benytte gratis av Gaustad sykehus, sitter teaterregissør Eduard omringet av teaterentusiastene Sidsel, Nina, Sigrid Marie, Anne Lise, Tor og Aage. At Teater Vildenvei er et aktivitetstilbud for nåværende og tidligere pasienter/brukere innen psykisk helsevern, er alle skjønt enige om, men terapi i vanlig forstand er det ikke.
- Jeg er ikke terapeut, men teaterregissør. Hovedsaken for oss er å spille godt teater. Når vi jobber med et stykke får vi noe nytt og annerledes å beskjeftige oss med. Da er det forståelse og tolkning av teksten som gjelder. Vi leker oss fram til uttrykk og væremåte. Det er viktig å bevare barnet i seg, og som instruktør kan du være barn hele livet, vet du. Og det å kunne jobbe nært med mennesker, det er en gave, fastslår Eduard.

Talenter og optimisme

Det er ingen tvil om at deltagerne er fornøyde med regissør og teaterliv.
- Det er så fint å kunne ha denne scenen, og få lov til å bruke seg selv, konstaterer Sidsel. Hun har vært med fra starten av, blant annet som regiassistent.
Mange av dem som har blitt en del av Teater Vildenveis historie, hadde aldri stått på en scene da de begynte, men av dem som er med i dag, har flere tidligere erfaringer fra ulike former for drama, teater, musikk og skriving. Gruppen har for tiden bortimot 20 medlemmer.
- Det morsomste er når vi opplever at forestillingene fungerer, at alt er på plass. Men det er en lang prosess, og vi starter alltid forsiktig, opplyser Sigrid Marie.
Anne Lise sier seg enig og påpeker at det skal mye øving til.
- Å ha en person som tror på en, gjør godt, og da blir også resultatet bra. I tillegg er Eduard veldig snill, poengterer Nina.
Eduard får gode skussmål fra alle. De setter pris på hans rolige væremåte, at han er flink til å tilrettelegge, og at han tar tak i den enkeltes talenter og ressurser. Og er det noe som kinker seg til, så er det bare å legge om løpet litt. For øvrig er han visstnok verdens største optimist. En god egenskap å ha, ifølge gruppa.

Et inkluderende miljø

Deltagerne gjør også sitt for at alle skal føle seg inkludert og ivaretatt.
- Vi har et veldig godt miljø, og har i løpet av disse 23 årene ikke hatt noen konflikter det er verdt å snakke om, sier Eduard.
Deltagerne er enige om at egne problemer og utfordringer kommer i bakgrunnen.
Utfordringer på scenen derimot kan være å huske replikker, å holde fast på et uttrykk når du selv føler deg høyt oppe en dag, men langt nede den neste. Og det å takle angsten før en premiere.
- Jeg bruker å se på meg selv i speilet og si: «Dette kommer til å gå kjempebra!», forteller Sigrid Marie.
Men det har også vist seg at det å fungere godt på scenen har blitt brukt mot noen av deltakerne av helsepersonell de er i kontakt med.
- Det er trist at det skal være slik, konstaterer Sigrid Marie.

Fra Snødronningen til Dampen

Gruppa møtes vanligvis hver tirsdag kl.17.00, men foran en premiere blir det oftere. I tillegg tilbyr Eduard individuell veiledning på torsdager.
- Vi produserer mye forskjellig, både ferdigskrevne stykker, stykker vi har laget sammen og stykker som er skrevet spesielt til oss, opplyser Sidsel.
Siden starten har Teater Vildenvei produsert nærmere 40 oppsetninger. Nå i høst var det Magiske historier som sto på programmet. En oppsetning myntet på barn fra 5 år og oppover, men som det sto i omtalen: «Voksne bør absolutt ha glede av å se forestillingen, for godt barneteater bør være god underholdning for alle.»
Et lite utvalg av andre titler på forestillinger som gruppa har spilt er: Snødronningen, av H.C. Andersen, Det reneste vanvidd; en musikal, Turist i min egen skjebne, Dampen og Katt for sin hatt; en cabaret.
Siden starten har over 130 skuespillere fått prøvd seg på scenen, både personer fra brukergruppen og folk som jobber i helsevesenet, pluss en og annen profesjonell skuespiller.
Riktignok har det vært flest damer, men også menn har tatt mot til seg og beveget seg ut på de skrå bredder. Den eldste som har vært med, var en dame på 85 år, og den yngste var ei jente på 19.
Etter teaterøvelsene er det samling med kaffe og noe å bite i.
- Jeg har vært inne på tanken om at vi burde finne oss et annet sted å være. Det er ikke alle som forbinder Gaustad med noe positivt, men hele gruppa trives så godt her at det har blitt med tanken, sier Eduard.
- Jeg er imot at vi skal flytte ut av psykiatrien, for det er det som gjør oss unike. Og det skal være trygge rammer for alle som ønsker å delta i teatergruppen vår, kommenterer Sidsel.
- Enig, jeg synes ikke man skal skamme seg for å høre til i psykiatrien, fastslår Nina.

Ut til folket

- Mitt mål har vært at vi skal spille stykkene våre ute blant folk. Vi har spilt på steder som kulturhuset Sentralen, Teaterbåten Innvik, Parkteateret og i kirker. Vi har også blitt invitert til diverse kurs og seminarer som kulturelt innslag, og ikke minst har vi stått på teaterscener i Polen, Tsjekkia og Irland, forteller en stolt Eduard.
- Å reise til Tsjekkia og spille teater var en utfordring. Vi var på tur i fem dager, og jeg var den eneste som snakket språket. Det var krevende, men samtidig noe av det flotteste jeg har opplevd.
Neste stykke som står på programmet omhandler roboter og har tittelen R.U.R, eller Rossums Universal-Roboter. Stykket er skrevet av Karel Capek.
- Det blir kanskje det mest aktuelle stykket vi har satt opp. Det handler om framtiden, men en nær framtid. Det er første gangen vi setter opp et tsjekkisk stykke, forteller Eduard som selv er født og oppvokst i Praha.
For øvrig bruker Eduard mye av tiden sin til å søke om økonomisk støtte til Teater Vildenvei.
- Vi har flere grupperinger som har bidratt med penger, noe vi er svært takknemlige for, men vi har ingen faste inntekter. Vi tar gjerne imot enhver idé om hvor eller hvordan vi kan fremskaffe ytterligere støtte.
Det er tydelig at han ikke har tenkt å gi seg med Teater Vildenvei med det første.

Les mer om Teater Vildenvei her: www.teatervildenvei.no

Flere saker fra Sinn og samfunn