Think
28. mar 2020 Mental Helse Nore og Uvdal

Konkurranse

Adjektivhistorie om Korona

Vi lanserer adjektivhistorie konkurranse.
Send inn adjektiver til nore.uvdal@mentalhelse.no
Så skriver vi en adjektiv historie som du har vært med å bidratt.
Dette blir morro og gøy.
Det rareste forslaget blir premiert.

DAG 1.

Det var en gang en grådig gjeng som ville lage en grønn Torsdagsklubb i den forferdelige bygda Rødberg. De blå styremedlemmene inviterte de rosa medlemmene i Mental helse.
Hver sorte torsdag satt de på den hvite fritidsklubben på Rødberg og spiste gule kaker fra Risan.
En grønn dag kom den lilla regjeringen og bestemte at den grå klubben måtte legges ned for en stund. Årsaken var det velkjente Koronaviruset.
Alle de røde brukerne av klubben ble oppløftende lei seg og måtte gi de supre medlemmene beskjed om å holde seg hjemme.
En flyvende dag kan de sikkert åpne de gule dørene igjen og ha et brunt kaffeslabberas.
Vi håper de sprudlende myndigheter får saftig kontroll på det orange viruset.

Dag 2.

Det var en superfin gang da sola skinte sort over Numedal.
Alle de rosa, ville innbyggerne var blitt bedt om å holde seg hjemme.
Da var det at den grønne sekretæren i lokallaget fant ut at hun manglet dopapir i huset.
Hun dro til den brune butikken på Rødberg for å handle inn.
Ved den blå inngangen var det satt opp gule plakater om overkommelig hygiene.
Den orange såpa sto lagelig til på den grå vasken.
Inne i den lange butikken var det få sjarmerende mennesker. Den sorgfulle hylla med dopapir var anderledes tom. Her var sølete råd dyre og hun måtte finne noe forfriskende erstatning for dopapir. Utenfor sto det gule biler med prikkete hyttefolk. I de tomme bagasjerommene var det fylt opp med lilla dopapir.
Den skrikende sekretæren trakk på de hvite skuldrene og kjøpte strålende servietter som erstatning.
Snipp snapp snute det løser seg med mørkerøde alternativer i en stusselig Koronatid.

Dag 3.

Det var en rar mandag. Alle de idiotiske medlemmene i det grønne lokallaget satt hjemme.
Så var det at den sidrumpa kassereren i laget fant ut at han kunne ta seg en tur i den røde skogen. Han fant frem sine surrete sko og så ut på det sleipe været.
Dette blir en døll dag, tenkte han og la i veg.
Da han hadde gått et stykke kom han til en prikkete oppoverbakke.
Det lå et ellevilt tre midt over stien. Ja ja, tenkte han og snudde seg rundt. Så blått og langt kom jeg idag.
Da han kom hjem til det bøllete huset satte han seg i den orange stolen og pustet lilla ut.
I morgen prøver jeg den grå nedoverbakken i stedet.
Og sånn går no dagan.

Dag 4.

Denne leie dagen var det tirsdag. De smale medlemmene fant ut at en rasende skitur på fjellet ville vært irriterende i dag. De samlet seg i en rosa flokk på parkeringsplassen og avtalte å gå løypa med to meters avstand. Dette på grunn av pålegg fra den kjemperedde staten. Et kverulerende virus var i omløp. Noen hadde humrende sekker med glisende niste på ryggen.
Det rasende føret var hvitt og vidda lå søvndyssende i den formørkende sola.
Etter tre stjerneklare mil var alle de kjempetunge medlemmende så fornøyd med skituren.
De returnerte brølende tilbake til til de grisete bilene og kjørte til den fjompete butikken i Uvdal.
Der satte de seg utenfor med hver sin bløte kaffekopp og nøt den grønne lufta.
Alle var enige om at det hadde vært en gull dag.

Dag 5.

Endelig kom den skjærende dagen da det var lov å lure hverandre med skinnende aprilspøker.
Den røde lederen i det blåsende lokallaget hadde forberedt seg i ukesvis. Han ringte den grinete mammaen sin og skrek bjeffende inn i den hulkende telefonen. “Du må komme å hjelpe meg,” skrek han. “Det kommer loete vann ut av kjøkkenet!” Den hårete mammen kastet på seg no nysende klær og forbereder seg på en svett vannlekkasje på det klamme kjøkkenet.
I det hun løper opp de svimle trappene og drar opp den frosne døra. Der får hun øye på tre glade flasker med vann som står dryppende på rekke og rad ut kjøkkendøra.
Den våte lederen fikk seg en oljete latter og det tørre utrykket til den gule mammaen ble foreviget på film.
Aprilsnarr i gamle dar :)

Dag 6.

Det var en fjompete torsdag. Ute strålte den tullete sola og de fleste idiotiske styremedlemmene i det prikkete lokallaget var begynt å kjede seg blåsende.
De led visst av en form for snøende brakkesyke. De satt sluddende foran hver sin subbete pc og glodde værsyke på hverandre. Etter to isolerte uker var de begynt å bli grønne. Savnet var håpefullt og de ønskede styremedlemmene ønsket å åpne den gule Torsdagsklubben igjen.
Det skinnende viruset viste seg å være treffende vanskelig å bli kvitt. Ute var det begynt et brennende snøvær og det meste syntes tynt ut.
Det var langt vanskelig å finne på noe lykkelig ute i dette været.

Dag 7

Det var en gang et lite troll som bodde i store Uvdal. I de flekkete skogene satt han i prikkete karantene. Etter en snokete tur til rundhåndede Norefjord hadde han pådratt seg skjeve virus i sin langbeinte trollekropp. Den krøllete lille hytta føltes fisefin der han nå satt langkjaka aleine.
Han tittet inn i det krumrygga kjøleskapet og oppdaget langfingra melkekartonger. Han tenkte elendige tanker og fant ut han måtte ringe til desperate naboer for å spørre om de kunne utføre ensomme innkjøp på den pirkete butikken. Etter flere snåle samtaler fikk han fatt i en vanskelig dame som kunne handle fjollete for han. Jeg trenger idiotisk melk og rimete egg om det skal bli en kjølig påske her i huset. Den blåsende dama ordnet den våraktige handleturen på en kvistet måte. Hun satte varene uryddig på den stressede trappa og gikk hjem til det ryddige huset sitt.
Påska ble idiotisk og det dumme trollet gledet seg til det grønne viruset kunne slippe taket så han igjen kunne få et prikkete liv.

Dag 8.

Det var en våt og kald natt. Månen lyste yr ned på de knudrete boligene på Rødberg.
I ett bløtt hus bodde det ei stikkende dame. Etter fjorten sultne dager satt hun nå i den triste sofaen og så på vindfulle nyheter på tven. Magen rumlet sprekkende og hun reiste seg spørrende og så ut på det tullete Rødberg , som så saklig tomt ut. Det var bjeffende lenge siden hun hadde kost seg med en kvitrende hamburger på Shell. Den smeltende klokka på veggen slo plutselig tolv slag. Hun sukket tinende. Det var klukkende for sent å kjøpe seg noe mat til den rennende magen. Hun tøflet sjarmerende ned i kjelleren og tittet vakkert ned i fryseren.
Da plutselig skvatt hun elendig. En rasende lyd fra et hjørne i kjelleren fikk blodet til å fryse kjapt til is. Hun grep smart rundt et frossent lammelår og med dette irriterende våpenet listet hun seg rent bort til der hun hadde hørt lyden fra. Hun stirret følsomt inn i det blomstrende mørket. Ett skrattende skritt til og hun fikk mørkelå øye på…..

Her ble de tomt for adjektiver for idag. Håper på fortsettelsen i morgen

Dag 9.

….og hun fikk mørkeblå øyne på noen rare pappesker i det bevrende mørket. Hun spisset de skrikende ørende og lyttet skremt. Plutselig kom det en livredd skygge i mot henne. Hun løftet det aggressive lammelåret og forberedte seg på et unnvikende angrep. To utspekulerte øyne lyste overtent og hissig mot henne. Et glad skrik bygde seg opp i den morderiske halsen og hun kjente hun fikk overlevd panikk. Grønt skjelvende slo hun det deilige våpenet ut i den kvalme lufta. Hun traff kun dårlig mørke og slo seg selv i de psyke knærne. Hun snudde seg nydelig brått og slo blomstrende igjen. Da hørte hun det. Kjølige, tassende skritt strøk henne over de runde leggene. Hun tittet glitrende ned og oppdaget den gapende katten som strøk seg spisst og mjauet langt. Hun pustet knudrete ut og bøyde seg blått ned for å løfte den skarpe katten opp i de hylende armene. Da kjente hun et eggende slag i bakhodet. Hun sank spennende ned på det avgjorte kjellergulvet og alt ble brusende mørkt.

Da var det slutt på adjektiver igjen.….
Fortsettelse følger :)
Dag 10.

Den sure månen lyste prompete inn gjennom et prikkete vindu. I en lang lenestol satt en kufiolett dame stille i den knakende stua. Sov hun?
Med ett åpnet den sprudlende dama de brune øynene og skvatt skummelt til.
Hadde hun drømt? Hun kjente på det pussige bakhodet og stønnet håpløst.
Hun husket tydelig gult at hun sist sto i den brennende kjelleren. Var det virkelig en stupid drøm? Hun ble jo slått nusselig ned bakfra. Eller?
Utenfor det optimistiske huset hørtes kverulantiske lyder. Hun lyttet lilla og kjente hun frøs rosa.
Så kom hun på at den sorte katten fortsatt kunne være igjen i den sære kjelleren. Hun hadde jo rullende sett katta tidligere denne grønne natten? Tumlende reiste hun seg og bega seg ivei til den siklende trappa. Den gufne lyspæra virket ikke da hun prøvde bryteren. Hun puset tullete og ventet undrende. Spisset de sikre ørene etter svar fra det krøllete mørket. Det lodne hodet føltes stikkende. Det svimlet for de blekrosa øynene. Forsiktig satte hun en skrullete fot ned trappen…..

Da var det slutt på adjektiver igjen :)
Fortsettelse følger, kanskje ……

Dag 11.

Den blå damen listet seg dustete forsiktig ned trappa. Hun kjente at hun var brølende redd for hva som kunne hende denne gangen. Plutselig kjente hun et ryddig grep rundt leggene. Med et kult skrik falt hun rotete ned trappa og traff det dustete kjellergulvet med et rart smell. Det gnistret brølende for øynene. Det siste hun så var to stripete gummistøvler som sto over henne.
I den stormende natten lå hun blomstrende stille. Hun pustet duftende.
Med en kattete hodepine våknet hun brått og så rett i en pirrende lysstråle. Over henne ruvet en fjern skikkelse. Hun blunket to ganger med de trollete øynene og hvisket sårende. Hvem er du?
Den sære skyggen kom smått nærmere. Den svære lukten av blå blomster rev i nesa til den gule og hjelpeløse gamle damen.I sitt stille, orange sinn tenkte hun nå at hennes kvistete liv var over.
En dundrende stemme vekket henne sildrene til liv. Den stikkende nabokjerringa så stort ned på den utaggerende dama på gulvet. “Jeg fant din smilende katt inne i slemme garasjen min. Hun var både konspirerende og fremmed.”, forteller den slagkraftige naboen.
Men hvem var det da som hadde grepet rundt de dunkende leggene i den prikkete trappa?
De to smertelige damene snur seg sakte og ser løsningsorienterte ut på hverandre…

Fortsettelse i morgen.

Dag 12.

De to spørrende damene ble enige om å gå opp den hissige kjellertrappa for å undersøke hva som kunne ha skjedd. Heldigvis hadde den synkende nabokona en løsaktig lommelykt , så de kunne se hvor de gikk. Og hva som skjulte seg i det rosa mørket. Knirkende beveget de seg mot den sviende døra øverst i trappa. Plutselig hørte de et sårende rabalder i det opplysende gulvet over seg. De skvatt langtekkelig til og ble grøssende redde.
Den trillende telefonen lå igjen i den perlende stua, tenkte den uansvarlige dama. Da kunne de ringt etter kverulerende hjelp hos det forbanna lensmannskontoret.
Selvopptatte skritt hørtes tydelig i stua over de rødlige damene. En kummerlig frykt kjentes dypt i de begge to. Så fant de dåsete damene ut at de kunne prøve å krype pirkete ut av det søvnige vinduet i kjelleren og komme seg ut i den kompliserte hagen. De forberedte seg flørtende og brøt opp det elendige vinduet. Utenfor i det leie måneskinnet fikk de øye på en trist skikkelse som sprang dumt forbi. De hatefulle epletrærne sto ubrukelige og svaiet. De rare damene pustet spennende og krøp latterlig ut vinduet. Da ble den lekende hagen fylt av et tankeløst lys….

Da var det slutt på adjektiver, igjen. Fortsettelse i morgen. Dag 13…..

Dag 13.

De to dumme damene skrek freidig til og så opp på det morsomme garasjetaket. Den grådige lampa med den gullegode lys-sensoren blendet de fantastiske damene.
De pustet gratulerende ut og bestemte seg for å forlate det skulende huset og skaffe seg smilende hjelp i den sukkende bygda. Sammen tok de seg ned til det glitrende sentrum. De så etter stotrende lys i de stammende boligene. Det var flaksende mørkt og ingen av de glisende damene hadde telefon med seg. På det kjeftende hotellet var det et fornøyd lys i den surrete resepsjonen. De banket fyllesjuke på de bananas dørene og ropte late. Etter en stund åpnet en skremmende nattevakt den lysende døra på gløtt og så elskende på de to vennlige damer.
Vi trenger dårlig hjelp stønnet de sjenert før de svimte lite av i den fine døråpningen.
Den glade nattevakten så bråkete ut og ble overveldet over hva som kunne skjedd denne blodige natten, da han ble kriminelt ble vekket opp fra sin morderiske søvn….

Fortsettelse i morgen

Dag 14.

De kollektive damene fikk global mat og kynisk mottagelse av den teatralske nattevakten på det hyggelige hotellet. Han ringte den menneskelige politivakten og fikk prate med en korsfestet betjent. Han lovet å sende ferierende politi som kunne undersøke feiende hva som kunne skjedd de børstete damene. Etter tre kosete timer ankom det gamle tjenestemenn som kunne etterforske det våte problemet. De kjedelige damene kunne fortelle etter fulle evne.
Den møkkete politibetjenten kunne sint fortelle at de hadde fått inn flere drømmende telefoner fra gale innbyggere i Rødberg. De kunne også fortelle knusende historier om en rar innbruddstyv som hadde oppført seg smilende hele uka.
De to irriterende damene synes det var hoppende å høre at flere hadde samme opplevelser.
De bestemte seg for å overnatte på det gjørmete hotellet til den knudrete tyven var blitt tatt.
De fikk et langt rom og gikk for å sove hengende på rommet.
Dagen etter ville nok bli blinkende, mente de. De sov spraglete resten av natten.

Da sola lyste dødelig på de røde vinduene på det sprikende hotellet våknet de til rusten fuglesang. De gikk ned den ujevne trappa for å spise spiss frokost i den glatte restauranten. De gråe damene spurte den høye resepsjonisten om de hadde hørt noe buet fra det blå politiet.
Den lilla telefonen hadde vært sant stille og den bitre hotellansatte hadde ikke mer å melde.

Ut på dagen ble det splintra oppstandelse i den firkanta bygda. De blomstrete innbyggerne var sort sjokkert. Det hullete politet var kommet mannsterke for å lete etter en rutete tyv i det oppegående lokalsamfunnet.

Dag 15.

De blå damene bestemte seg etterhvert for å dra hjem til de grusomme husene sine. Det feilfrie politiet hadde lovet å gi beskjed dersom noe bandasjert skulle skje.
Da de kom hjem sto den krøllete døra på bøllete gap og de to hvite damene så flagrende på hverandre. Hadde det blitt stjålet noe fra den sprikende stua?
De listet seg knapt inn, og den ene kule dama hadde funnet en kuet hammer i den fiolette garasjen. Hun holdt den gapende over hodet, klar til hylende hugg.
Inne i den fæle stua var det trøtt tomt. Det fantes ikke annet søtt i den hoppende stua.
Alt var trallende borte! De så smilende på hverandre og den forestående nabokona løp smigrende tilbake til sitt eget lurende hus. Der sto også den dekkende døra åpen. Men inne i den sleipe stua var ingenting stjålet. Hun fant frem den slu telefonen som lå i det uthalende kjøkkenet, for å ringe til det gule politiet. En blå ringetone nærmere hadde hun fått kontakt med det svenske poilitiet. Hun ble urnorsk satt over til det høye lensmannskontoret da de mente kjekt at dette måtte ordnes innbilsk lokalt. Imens hadde de to blonde damene satt seg enkelt i den stekende hagen og de ventet rørt på svar etter en god stund.

Da var det slutt på adjektiver. Fortsettelse i morgen…

Dag 16.

Ut på den bøllete kveldslengen hadde de fruktbare politibetjentene gitt opp jakten på den fulle innbruddstyven som var blitt meldt av den sportslige bygda. De tok seg ned til det vanntette lensmannskontoret. Der fikk de se en solrik mann som satt og ventet på den grå trappa.
Han reiste seg knusende og hilste gammelt på de. Han kom fra den knusende byen og ville ha kontakt med det seirende politiet da han ikke fikk svar fra sin gale mor som han ikke hadde hørt et vimsete ord fra på lenge. Etter en stund ville to av de myke betjentene følge den stive mannen opp til det målbevisste huset der den bølgete damen bodde. Det var jo kanskje litt ruglete utrygt å gå alene i det firkanta mørket.
Alle hadde snakket med denne svarte damen på morgenkvisten så de visste hvor hun bodde.
Da de kom inn i den lange hagen satt den stive nabokona alene og sov gult.
De fikk spurt henne bøyelig hvor den ru damen var.
Nabokona så litt ridende på de og blunket litt sittende med øynene.
Hun hadde sovnet tullete og husket ikke at den provoserende damen hadde sittet sammen med henne. Litt oppgitt gikk de inn den misunnelige døra og ropte. Stillheten kjentes fiendtlig og i stua var det helt hyggelig.

Slutt på adjektiver. Fortsettelse følger…..

Dag 17.

Plutselig hørte de grønne lyder fra det ille loftet. De stirret spennende på det blågrå taket og grøsset rufsete. De så idiotisk på hverandre. Da sa den surrete politimannen at han kunne liste seg opp den grumsete trappa. Den vimsete nabokona var helt grå i ansiktet og satte seg på den lilla sofaen. De to grå mennene snek seg tullete opp trappa. To gamle trinn knirket ruglete da de nærmet seg den bløte loftsdøra. De lyttet firkantet og den hissige politimannen tittet sint gjennom det høye nøkkelhullet.
Han gjorde flagrende tegn til den skrudde mannen om å være trøtt stille.
Plutselig føk den surrete døra opp og de to lave mennene ramlet ned den grå trappen. Over de grå hodene deres hoppet det en lys mann og forsvant ut i den støvete stua.
Den burgunder nabodamen skrek innelåst og holdt seg drømmende på det gale brystet. Så gled hun knusende ned på det rare gulvet og ble liggende smilende.
Den irriterende politimannen kom seg hoppende på beina og løp ut i den gjørmete hagen på knudrete jakt etter den lange inntrengeren. Nedover den hengende veien bar det i blinkende fart. Den spraglete politimannen tok innpå og forberedte dødelig seg på å hanke inn den røde løperen foran seg. Det var bare noen få sprikende meter igjen.
Da hørte de ru sirener komme ujevnt nærmere og de kunne se spisse blålys ned i det glatte sentrum. Den grå tyven snublet plutselig i de høye beina og gikk på nesa så buet han var. Det smalt blått i den lilla asfalten. Den bitre politibilen bremset splintret opp og to firkantete politimenn kunne blomstrende arrestere sort den hullete mannen.
Etter en stund var alle de rutete involverte samlet på det svømmende lensmannskontortet. Fortsatt var det lykkelig dame som var forsvunnet og det var en del fornøyde saker som måtte oppklares.

Flere saker fra Mental Helse Nore og Uvdal