På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

Et 2 år gammelt utdrag fra dagboken min. Men, jeg husker det som om det var i går. Utdraget er fra min første maniske episode – og jeg som trodde jeg hadde det så bra.

Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet.

Mine egne erfaringer med tvang, og hvordan tvangen har påvirket meg.

Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.

Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt kontaktet for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til utlandet.

Jeg 28 år gammel og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Det gjør veldig vondt. Men jeg blir i det minste ikke gitt opp.

Overgangen fra å være innlagt på døgnavdeling til å komme hjem og bo hjemme alene snakkes det for lite om.

Tenk at du kan gjøre en forskjell. #ordmotkorona #koronahåp

Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.

Små ønsker om livet i utenfor.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri.