Er det mulig å lykkes som kreativ uten å være psykisk syk?

Jeg er bipolar. Jeg har angst og spiseforstyrrelser. Men jeg lider ikke. Mitt liv handler ikke om diagnosene mine.

Og så var den her igjen, nedturen, etter en ukes virkelighetsflukt på Island.

Når begrepsbruk bygger opp under stigma.

Står man ikke opp om morgenen, og gjør sånn som resten av verden, ja da er man lat.

De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.

Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg.

Vi er alle sårbare, men er det å være sårbar det samme som å være svak?

Jeg har sett Dødsårsak: Ukjent. La meg bare starte med å si at dette blir en litt annerledes filmanmeldelse, for dette er en litt annerledes film.