Psykt bra sykkeltur prosjektet sin langtur 2024

AVSLUTNING FOR SAMARBEIDSPROSJEKTET PSYKT BRA SYKKELTUR, 2024 

Sykkelprosjektet som formelt eies av Mental helse Moss og omegn har vært på denne sesongens langtur / avslutningstur, som også i år gikk til Nordvestlandet. 

Leder for Mental helse Moss og omegn, undertegnede, har i år vært med på turen der oppgaven / funksjonen har vært å kjøre den av de to følgebilene som har vært utstyrsbil. 

Funksjonen har vært å frakte utstyr og bagasje fra sted til sted, i tillegg er det denne bilens oppgave å ligge framfor rulla (syklistene) på veien. Det har handlet om å følge med i speil bak, være plogen til rulla –> følge med fram med tanke på trafikk, signalisere til møtende trafikk, bremse møtende trafikk, kjøre framfor rulla med nødblinker på gjennom tunneler, ha kontakt bak gjennom etappene med tanke på behov for hvile / avbrekk for deltakerne, ha deltakere i bilen ved behov, samtaler og oppfølging i bil – når man er sliten og medtatt, kanskje er nede, er full av emosjoner osv. En hånd på skulderen, en klem, hjelp og støtte til å finne mestring i stedet for å fokusere på nederlag. 

Turen totalt har bestått av seks dager, hvor av to dager reising Moss – Vestlandet – Moss, fire etapper / dager med sykling og en dag hvile før retur til Moss. Etappene har strukket seg fra rundt sytti kilometer til 98 kilometerdaglig med en samlet total på mer enn 300 km og rundt 5000 høydemeter på sykkelsetene. 

Det har vært lange, bratte og dryge motbakker, noen i tunnel og noen ute i det fri, noen fysiske og noen mentale. Den lengste bakken i løypa var på hele ti kilometer, mens den bratteste lå på hele 7% og var i tillegg flere kilometer lang.  

Deltakerne har kjempet mot disse motbakkene, de har også kjempet mot vind og mot regn, mot fortvilelse og mot tårer. 

Kampen med seg selv – ønsket om å fullføre, å ikke gi opp har vært drivkraften som sammen med push fra både laget man har rundt seg og en selv har tatt en forbi fristelsen til å gi opp. Man har tatt seg forbi melkesyren som presser på i beina, forbi tung pust og hjertebank, forbi angst og fortvilelse, forbi stemmene i hodet som ber en om å gi opp. 

Det har også vært nedoverbakker på turen, og det skulle nøyaktig én unnabakke til for at undertegnede forstod at det ikke er lurt å ligge i front av rulla når det går nedover. Smale veier der det eneste mellom bilen og utallige meter ned var noe som minnet mer om en viss trygghet for hest og kjerre enn for bil i hastighet, legger man til høydeskrekk og tanken på å få 12 syklister på slepekroken lå lokallagslederen til Mental helse Moss og omegn dårlig an i løypa… er med andre ord ikke noe emne for å kjøre følgebil i tour de Norway… 

Jeg fant min egen vei, komme seg ut på veien i god tid før syklistene og sørge for å komme meg så langt i front at det ikke dannet behov for å trø gassen i bånn. 

Jeg har fulgt deltakerne gjennom vinduet når jeg har stått parkert i front, speidet etter de både når de kommer ned bakker og bortover sletter. Jeg har også sett deltakerne i speilene både i mørke tunneler og i oppoverbakker der det naturlig nok går saktere enn i unnabakker. 

Deltakerne har klatret, man har gjennomført motbakker, noen med tilsynelatende god porsjon energi til overs, andre med støtte og hjelp både psykisk og kanskje også fysisk fra de rundt – men de har klart det. 

Noen har opplevd mestring i å tråkke seg opp en motbakke der det etter hvert svir over alt, også der du ikke ante at det kunne svi. Andre har opplevd mestring i det å kunne sette grenser for seg selv, hit men ikke lenger. Selv om man trenger hjelp til å pushes opp en motbakke, så defineres motbakkene forskjellig fra person til person – også for deg og meg. 

For noen ligger mestringen i å pushe kroppen også når man tror det er tomt. For andre ligger motbakkene og mestringen mer i å erkjenne at kroppen ikke klarer mer, erkjenne at nå har jeg nådd en grense, erkjenne at nå må jeg faktisk ta hensyn til hva kroppen min forteller meg, det er tid for å hvile – og det er ikke et nederlag. 

Leder for mental helse Moss og omegn har hatt litt av en tur sammen med prosjekt psykt bra sykkeltur, det har vært et eventyr og det har vært et heidundrende spekter av emosjoner også for meg.  

Podkasten “psykt bra samtale” har vært med på turen og det er gjort fem opptak underveis som ligger ute på blant annet spotify og podbean. Du kan høre blant annet en episode med støtteapparatet til deltakerne, her får du høre meg fortelle om hvordan jeg ender med å spy. I episoden med to av fjorårets deltakere som er med som en del av ettervern i år får du høre reflekterte, stødige og fantastiske karer fortelle om sine reiser. 

I tillegg kan du høre en episode på engelsk med jentene på turen, dette da ei av jentene ikke snakker norsk. Om du velger å høre på denne episoden vil du få med deg mye godt i samtalen, og en god porsjon klassisk jente-fnising. 

Turen har bydd på fantastisk natur fra begynnelse til slutt. Når det kommer til vær så må man kunne si at det har vært skiftende som det gjerne er på Nordvestlandet og totalt sett langt bedre enn man hadde fryktet da man så væremeldingene før avreise Moss. 

Lokalavisen Firdaposten i Florø gjorde intervju med gjengen før avreise fra Florø, mens lokalavisen Vikebladet i Ulsteinvik tok turen til Flø etter tips fra et lokalt par som har fulgt sykkelgruppen på veien fra Florø til Flø. 

Det har vært en glede å følge deltakerne fra jeg tok over som lokallagsleder i Mental helse Moss og omegn 1 september i fjor. For en reise de har hatt, både fysisk og psykisk – Jeg eeeeeer så stolt av de!!! 

Å se utviklingen til hver enkelt deltaker fra jeg møtte de første gang og til vi var tilbake i Moss etter turen har vært helt enorm. Jeg har ikke bare stått med blanke øyne daglig på denne langturen, men jeg har felt tårer daglig fordi jeg har vært så rørt og satt ut av det som etter hvert ble daglige situasjoner. 

Tre rørende eksempler: 

Da en av deltakerne med helsemessige odds mot seg kom rullende inn til toppen på en av de skikkelig seige og bratte bakkene, med støttende hender på hver side av seg, mens hun brått hulket ut i tidenes gledesgråt – da vippet lokallagsleder i Mental helse Moss og omegn av pinnen. 

Da jeg på vei ut av en tunnel så hvem det var som kom rullende ut tunnelen bak bilen jeg kjørte, vedkommende som ikke var med primært for å sykle, men for å jobbe med andre ting. 

Da gruppen i sin helhet kom rullende inn til endelig destinasjon, der man for sikkerhets skyld har det norske flagget malt på bakken ved målgang… 

Langturen for i år er avsluttet, og lokallagsleder står med hele åtte episoder av tåresprett fra denne turen. 

Prosjekt psykt bra sykkeltur går mot endelig destinasjon i Mental helse Moss og omegn, ettersom den landsdekkende organisasjonen som bærer samme navn, i fremtiden fortsetter eventyret gjennom eget lokallag for Mosseregionen. 

Det som gjenstår for årets prosjekt er noen obligatoriske tester i laboratoriet til Bedre hjerter i Rygge og sluttrapporten, som jeg nesten ikke kan vente på å lese.